BEHAVIORISMEN

Behaviorismen - syn på læring
Denne uken har vi fått grundigere innføring i behaviorismen, denne retningen innen psykologien som vokste frem i begynnelsen på 1900-tallet med Skinner som en av pionerene. En av hovedidèene bak behaviorismen er at det ikke finnes noen fri vilje, men at all adferd er bestemt av påvirkninger fra gener og miljø. Behaviorismen var en populær psykologisk teori første halvdel av 1900-tallet, men på 1970-tallet var det den kognigitive psykologien som vant fram.

Behaviorismen mener at all atferd er selektert på tre nivåer:
-genetisk
-kulturelt
-på individuelt adferdsnivå (klassisk betinging og operant betinging)

Hovedteorien innen behaviorismen er at læring er knyttet til ytre, observerbar endring av adferd. Skinner m/flere brukte mange forsøk med dyr for å finne generelle lover om læring som de mente også ville gjelde for mennesker uavhengig av alder, kjønn og intelligens. I teorien var menneskets hjerne tom - alle kunne lære alt ved rett påvirkning. De mente at en persons handling henger sammen med det som skjedde forut for og utløser handlingen (stimuli), og det som følger etter handlingen (konsekvensene). Skinner fokuserer på sammenhengen mellom stimuli og reaksjon

stimulus -> atferd - > konsekvens

Adferden kan endres gjennom å endre stimulus, konsekvens eller begge deler. Konsekvensene kan gis positiv forsterkning, f.eks. ved å love belønning om noen jobber godt, eller negativ forsterkning, f.eks å slippe noe ubehagelig (få mindre lekser om noen jobber godt). For å vite hva en skal bruke som belønning eller straff, må en kjenne personen, for oppfatningen av dette er individuell, det som kan være belønning for noen kan oppfattes negativt av andre. En ting som kan være vanskelig i skolehverdagen kan være det å ignorere dårlig oppførsel (ikke forsterke) i håp om at den dårlige oppførselen da skal forsvinne. Det kan imidlertid være vanskelig å ikke kommentere dårlig oppførsel om den forstyrrer undervisningen for resten av klassen. Faller en for fristelsen å gi den som oppfører seg dårlig irettesettelse, oppnår en det motsatte, da har personen i følge Skinner`s teori fått adferden sin forsterket og vil antagelig gjenta den.

Skinner har ingen egen behavioristisk teori om undervisning, men har bygget opp modeller for hvordan effektiv undervisning bør foregå. Han mener følgende retningslinjer basert på adferdslæring bør følges:

- En bør undervise i det elementære først

- En bør bryte lærestoffet opp i små enheter, så bygge kunnskapen videre som byggestener

- Nytt stoff bør presenteres i en hastighet som er tilpasset eleven

- Eleven bør få tilbakemelding umiddelbart, ikke etter dager og uker som ofte er situasjonen idag.

Har jeg så noen tanker om disse teoriene kan være til nytte i skolehverdagen?

Det har jeg absolutt, vet ikke om jeg skal si dessverre. Det er nå engang slik med oss mennesker, av og til trenger vi en "gulerot" for å gjøre ting. Vi så jo i filmen om Super Nanny at disse teoriene er veldig nyttige i barneoppdragelse. Jeg har erfart at de virker i skolen også, både som elev, mor og som lærer. Min bestemor hadde noe så upedagogisk som pengepremie til alle sine barnebarn som kom hjem med "S" på prøver. Vi var nok som alle andre barn, kom med hjem med karakterer av alle typer, men det var jo et lokkemiddel til å yte sitt beste.

Som mor mener jeg vel at karakteren i seg selv og følelsen av å ha gjort sitt beste bør være en belønning. Dessuten mener jeg faktisk at barn (og voksne) kan gjøre noe godt for andre uten å forvente noe tilbake, det har vel med mitt grunnsyn å gjøre. Likevel må jeg innrømme det har hendt det har vanket pengepremier her i huset også, særlig hvis det har vært litt sløvt en stund, men det har kun skjedd unntaksvis, og da støtter jeg vel ikke teorien (da må en være konsekvent).

Som vikar overtok jeg en klasse som ikke hadde hadde hatt noen form for prøver, og læreren hadde ikke gitt dem noen form for tilbakemelding på lekser overhodet. Ytenivået var lavt, og nesten ingen gjorde lekser eller øvde på gloser/øveord. I den klassen var det nødvendig med belønning for å prøve å få elevene til å få lyst å lære igjen. Jeg hadde enkle premier, og oppnådde straks en markant forbedring uke for uke på diktatene og gloseprøvene. Vi øvde kanskje noen minutter hver morgen, eller i mattetimen for den del, og elevene syntes det var kjempegøy! Jeg fikk faktisk telefoner fra foreldrene som fortalte at elevene nå syntes det var kjekt å gjøre lekser igjen, for nå fikk de tilbakemelding og det føltes ikke meningsløst å gjøre lekser. Jeg belønnet alle, bare de hadde forbedret sin egen kurve, og det er selvfølgelig viktig.

Som lærer har jeg også vært involvert i spesialelever (elever med forskjellige diagnoser) og de har svært ofte opplegg som involverer belønning/straff. Det ser ut som at dette kan være veldig nyttig for elever med adferdsproblemer. Men jeg har også vært borti motsatt, elever som bevisst saboterer inngåtte avtaler, selv om de vet at det da får konsekvenser. Dermed forsterkes følelsen av å mislykkes, og de gir enda mer blaffen. Så det er ikke bare enkelt, det må vurderes i hvert enkelt tilfelle hvorvidt det er hensiktsmessig å kjøre et slikt opplegg, eller hvor rigid en skal kjøre reglene.

Så kan vi bare gå i oss selv, hvor mange av oss ville brukt all fritid på å lese på en prøve om det ikke får noen konsekvens hvilket resultat prøven vår får? Jeg bare spør... :-)