KLASSE- OG GRUPPELEDELSE

GOD GRUPPE- OG KLASSELEDELSE
Denne uke har vi hørt mye forskjellig om gruppe- og klasseledelse og det har satt i gang en del diskusjon om hva som er den gode lærer. Tror de fleste ble skremt av å høre om resultatene fra Differensieringsprosjektet 2000-2003 som bl.a. konkluderte med at en stor del av norske ungdommer ikke har læring som mål når de er på skolen, men er der for å være sammen med jevnaldrende. En stor del av ungdommene på videregående skole har jobb og mener skolen ikke bør gi dem lekser, da jobben tydeligvis har førsteprioritet. De stiller små krav til læreren, er fornøyd med å ha tavleundervisning og at læreren demonstrerer, slik at de kan være passive tilhørere. De er kort sagt makelig anlagt, gjør minst mulig utenom det de er nødt til. Da har skolen tydeligvis mislykkes med å formidle at læringen er for deres egen dannelse og utdannelse, at de selv har ansvar for egen læring. En skulle jo tro at dette var selvsagt når en var kommet så langt i utdanningssystemet.

Jeg synes ikke det er så vanskelig å forstå at noen lærere har utviklet en ny ”læringsstrategi”, nemlig ettergivenhet. Det er forståelig at gløden forsvinner når motviljen mot å jobbe er så stor. Jeg tilhører en annen generasjon enn de fleste her i denne klassen, og da vi gikk på videregående var det helt kurant å droppe ut etter ungdomsskolen og få en grei jobb. Dette var en god løsning for de som ikke var motivert for videre skolegang, og en fikk ikke telefon fra rådgivere av den grunn. Mange av disse har klart seg godt i livet, selv uten formell skolegang. Det er vel en kjensgjerning at noen av Norges rikeste og vellykkede menn og kvinner har gjort det samme!

Samfunnet har imidlertid forandret seg, nå forlanger de fleste arbeidsplasser fagbrev eller annen formell kompetanse. Det er ikke nok å skilte med 10-års grunnskole. Hva gjør man da med alle skoletrette og ”problem”elever? For de finnes det mange av, bare se alle som har rett på spesialpedagog i grunnskolen. Lærevanskene de har følger dem som regel opp igjennom skolesystemet, men hvor blir spesialpedagogene av i videregående? Noen blir samlet i spesielle klasser, men gjerne sammen med elever med forskjellige typer utviklingshemninger.

Jeg vet om en gutt som slet med store lærevansker, men på ungdomsskolen fikk han spesialpedagogisk hjelp. Gutten fikk store psykiske problemer utover våren/sommeren før han skulle begynne på videregående. Han ble innesluttet, sluttet å være med venner og ville ikke gå på skolen. Til slutt fikk foreldrene ut av han at han var livredd for hva som skulle skje hvis den videregående skolen plasserte han i klassen med de ”hemma” som var benevningen ungdommen selv brukte. Dette gikk dessverre ut over selvfølelsen for gutten, han nektet å gå på skolen da skolestart kom, og utviklet suicidale tendenser. Det endte til slutt med at en velvillig bedriftseier tok han inn i lære som stillasarbeider, og gutten blomstret opp. Nå har han det flott, stortrives, og har tatt opp igjen sitt sosiale liv. Hvorfor jeg tok med denne historien? For jeg tror det finnes altfor mange skoletrette ungdommer som ikke har noe på skolebenken å gjøre! Det burde vært tilrettelagt andre opplæringsformer for dem. Og hva gjør en umotivert elev? Jo, gjør hverdagen mest mulig makelig. Gjør minst mulig. Klart at dette er demotiverende for den engasjerte lærer som gjør sitt beste. Jeg forstår godt frustrasjonen han føler for å bruke kreftene sine som sosialarbeider og underholder, i stedet for å få feed-back og respons på undervisningen han har lagt mye tid og krefter bak.

Det var bare noen tanker ang. den undersøkelsen, tror nemlig ikke resultatene er så fjernt fra virkeligheten som mange tror. Men jeg mener bestemt at dette må gjelde yrkesfaglige retninger, det er vel helst der de skoletrette og de med lærevansker blir rådet om å søke seg inn. Det rådet ble i hvert fall sterkt poengtert når jeg som foresatt var med min datter på foreldremøte på ungdomsskolen ang. yrkesvalg (valg av studieretning i videregående).

Så har jeg noen tanker om hva som kan gjøre klasserommet til en god læringsarena, og hva som avgjør om en lærer lykkes eller mislykkes. Det er lett å liste opp alle de forventningene vi har til en god lærer. Det er noe som heter naturlig autoritet. Det er ikke så enkelt å forklare, men en ser nesten umiddelbart om en lærer har det eller ei. (En ser det veldig tydelig i klasserommet i hvert fall)

Jeg hadde gleden av å jobbe med en lærer på en skole hvor jeg var assistent. Det hadde vært foreldremøte på foreldremøte i klassene hun hadde vært i, for hun kunne tydeligvis ikke sette seg i respekt. I klassene hennes var det såpass mye bråk og lite læring at foreldrene reagerte og forlangte henne fjernet. Ledelsen omplasserte henne til den klassen jeg var i midt i året. Jeg var ny på skolen, men hadde lagt merke til henne på lærerværelset fordi hun var så stille og satt mye alene. Hun hadde flotte papirer ble jeg fortalt , og var tydeligvis en veldig intelligent dame. Jeg tenkte at hun nok hadde vært uheldig med klassen hun hadde vært i og gledet meg til å jobbe sammen med henne. Jeg tok kontakt på lærerrommet og prøvde å bli kjent med henne i pausene.

Vi var i en første klasse, og det gikk ikke lange stunden før jeg forsto hvorfor hun hadde problemer. Klassen satt i en hestesko, der satt også hun. Til min forundring la jeg merke til at hun satt og stirret ned i gulvet hele tiden. Det virket ikke som hun turde møte elevenes blikk. Hun så heller ikke opp på oss andre voksne. Disse barna var jo små, men jeg tror de også merket at hun var så lite ”tilstede”. De tok ikke kontakt med henne, slik de gjorde med de andre voksne som var der. Denne læreren ble sykemeldt etter kort tid, og jeg fikk senere vite at hun har sluttet på denne skolen.

Denne læreren var helt sikkert veldig flink, men problemet hennes at hun var så utrolig sjenert, hun turde ikke ta kommandoen og være en tydelig leder. Det tror jeg er bud nr. 1. Du skal ikke tyrannisere elevene, men være tydelig og bestemt. Da vet barna hvor de har deg, og blir trygge.

Humor er også utrolig viktig, tillat at elevene får fortelle en og fortell gjerne en selv. Barn elsker å høre om morsomme/flaue ting du har gjort! :-) Da får du oppmerksomheten, og kan gå løs på oppgavene for dagen. Et ordtak sier at leker du med et barn først, kan du si det hva som helst etterpå og du har dem i din hule hånd. :-)

Så har du det med å etablere gode relasjoner i klassen. Det er kjempeviktig, og en viktig oppgave for en leder. De fleste får naturlig kontakt med hverandre og er med i leken, men det finnes masse verktøy læreren kan bruke om det er nødvendig. En god idè er å la elevene få gå 10 min. tidligere til friminutt, mot at hele klassen har en aktivitet sammen, f.eks. slåball el. fotball.

Akkurat dette emnet kunne jeg skrevet lenge om, har mange tanker fra tiden jeg har jobbet i skolen. Så håper jeg vi alle blir gode ledere, etter innsatsen i timene å dømme ser det bra ut synes jeg! :-)