Sosialisering

I de siste ukene har vi snakket om sosialisering på skolen. I den forbindelse husker jeg en samtale med et vennepar av oss som har blitt veldig minnerik i ettertid. Mannen er utrolig flink med data, og kan vel kalles ”nerd” når det gjelder det faget. De flyttet hjem etter å ha bodd i en annen landsdel noen år, og han hadde søkt en utfordrende jobb og blitt innkalt til intervju. Etter intervjuet fikk han vite at han var en av to kandidater, men de hadde et stort spørsmål i forhold til det sosiale med den ene kandidaten. Jobben innebar nemlig utstrakt grad av kontakt med kunder (skip) som befant seg over hele verden, og arbeidsgiver var usikker på om søkeren var i stand til å opprettholde den grad av sosial kontakt de var avhengig av for å beholde kunden som klient. Kona hørte med store ører på hva mannen fortalte, og utbrøt spontant: ”Men da får jo ikke du jobben, du mangler jo sosial intelligens!” Denne kommentaren fremkalte store latterbrøl fra oss alle, og hun får nok fremdeles høre det fra sin mann. Hun mente det vel, pedagog som hun er, men hun tenkte nok på at mannens interessefelt muligens var litt smalt (for ikke å si ensporet), og at småprat ikke var hans styrke. Mannen fikk for øvrig jobben, så tydeligvis var ikke de sosiale antennene hans så verst likevel.

Begrepet sosial intelligens kommer fra Harvard-forskeren Howard Gardner`s forskning på 80-tallet om multi-intelligenser. Gardner er hjerneforsker, og beskrev sosial intelligens som evnen til å omgås andre mennesker. Et menneske med høy sosial intelligens blir tillagt egenskaper som å ha lett for å omgås andre, like å være sammen med andre, være forståelsesfull overfor andre mennesker (ha evne til å sette seg inn i andres situasjon), ha gode kommunikasjonsevner, være gode forhandlere, like å samarbeide og arbeide i grupper, være sensitiv overfor andres kroppsspråk og ikke overraskende; ha mange venner.

Vi blir alle født nakne inn i denne verden og lite kan vi ta med oss når vi drar, men du og du så forskjellige individer vi utvikler oss til å bli! Det er nesten litt nifst hvor avhengig det lille barnet er av sine foreldre eller andre omsorgspersoner som skal lose det og forme det til gagnlige mennesker som Kunnskapsløftet forteller. Da jeg fikk mine barn fulgte det dessverre ikke med noen oppskrift, jeg måtte stole på det jeg selv hadde lært og etter hvert lære av erfaringer jeg gjorde meg underveis. Sosialiseringsagenter fantes det på alle kanter, velmenende besteforeldre, tanter og onkler, venner, helsesøstre kom med velmente tips og råd, men til syvende og sist var det vi som foreldre som bestemte hva som var best for vårt barn.

Jeg traff en gang ei dame med en nyfødt baby , og hun fortalte meg at hun kun gav sitt nyfødte barn saft fordi morsmelk var så dyrt. Jeg ble bekymret for barnets ve og vel, noe hun sikkert forsto, for hun kunne forsikre meg om at det var helt i orden, for hennes mor hadde også oppflasket sine barn på saft! Den samtalen har jeg aldri glemt, det gjorde inntrykk på meg at noen, i mine øyne, kunne ha så lite vett! Samtidig tenkte jeg hvor forsvarsløse barn er, og hvor prisgitt de er sine omsorgspersoner, og hvor skummelt det er at uvitenhet kan gå i arv nettopp pga. uvitenhet.

For et barn er det i første rekke familien som står for primærsosialiseringsprosessen. Det er de som sørger for å gi barnet verdi- og livsmønstre, kulturelle verdier, lære barnet grenser og lære det forskjell på rett og galt. Familien prøver med mer og mindre suksess å forme adferdsmønstre og personligheten til barnet etter sin egen norm. De prøver å lære barnet å utvikle seg og tilegne seg kunnskap og forståelse om hvordan samfunnet vi lever i fungerer, og hvordan vi må tilpasse oss samfunnet. Hverdagslig sagt kaller vi det å gi barnet god oppdragelse. Det meste av denne oppdragelsen er tilsiktet, men oppdrager kan også påvirke barnet ubevisst, både positivt og negativt. Jeg har noen i familien som alltid har sittet på kjøkkenet og røykt som noen stimbåter, og samtidig fortalt sine barn at de aldri må begynne å røyke. Tror du disse barna røyker i dag?...

De aller fleste barn går i dag i barnehage, og de tilbringer ofte flere våkne timer der enn i hjemmet. Dermed blir ofte de som jobber i barnehagen signifikante personer for barnet, og blir viktige sosialiseringsagenter. Noen er bekymret for at primærsosialiseringen i økende grad blir forskjøvet fra familien til profesjonelle voksne, men det er nok en uungåelig følge av måten vi lever på idag. De fleste kvinner er yrkesaktive, og økonomien setter klare grenser for hvem som har anledning til å være hjemme med barn. Klart det er både fordeler og ulemper med dette, men jeg tror det skal mye til for å reversere denne utviklingen. Barnehagen er en viktig sosialiseringsarena, og her får barna i rikelig monn øve seg på sosialt samspill og interaksjon med andre. Dette tror jeg er verdifull erfaring hvor barnet får øve seg og bli bevisst på sin egen adferd og på hvordan andre reagerer på dets adferd. Dette gir igjen barnet et godt grunnlag til å være rustet til å møte skolen. På skolen/SFO møter barnet igjen utfordringer i forhold til det å forholde seg til andre, underordne seg, vente på tur, stå i kø, sitte i ro, lære seg problemløsning, øve seg i selvkontroll osv. Skolen og foreldrene arbeider da sammen om å lære barnet å tillegge seg fellesskapets og kulturens koder.

Det er mange faktorer som spiller inn i sosialiseringen, og psykologen Urie Bronfenbrenner har laget en modell som viser dette .
Individet utvikler seg hele livet og blir påvirket av mange forskjellige faktorer, eller i de miljøene vi oppholder oss i. For barn blir etter hvert venner og klassekamerater viktige referanserammer, og som har stor påvirkningskraft. Miljøet de oppholder seg i, fritidsaktiviteter som kor, korps, idrett, speider, lokalmiljø, senere utdanningsinstitusjoner, arbeidsplasser, massemedier og offentlige myndigheter er eksempler på andre sosialiseringsagenter som påvirker oss i større og mindre grad gjennom hele livet. Vi blir påvirket hele livet, og det merker jeg godt jeg som har levd en stund. Jeg har forandret syn på en del ting siden jeg var ung, det gjelder også i oppdragelsen av mine barn.


I klassen fokuserte vi en del på de utfordringer mediesamfunnet gir oss. Mobil, internett, Facebook, Msn, Nettby osv. er en del av tilværelsen til mine barn, og jeg kan lite gjøre med det. Det er ikke hyggelig å tenke på hva som med et tastetrykk møter barna i den virtuelle verden. Det er om å gjøre for meg som foreldre og for skolen å bevisstgjøre barna på hvilke krefter som er i sving, og hvor lett de kan bli manipulert og ”lurt” til å utlevere seg selv og andre på nettet og hvilke følger det kan få. Jeg kjenner mange barn og ungdom gjennom fritidsaktiviteter, og har det siste halvåret fått mange ”venner” av dem gjennom Facebook. Jeg legger ikke skjul på at jeg deltar der delvis for å følge med mine barn, og det har vært lærerikt å følge med på hva de er opptatt av. Jeg blir stadig forundret over hvor lite nettvett barn og unge egentlig har, så det er ingen tvil om at der er det en stor jobb å gjøre for å bevisstgjøre særlig de yngste, og den må vi nok samarbeide om, både hjem og skole.

Noe kan vi gjøre, selv er jeg så gammeldags at jeg ikke har latt mine barn få tv på rommet sitt, av den enkle grunn at jeg har lyst å ha litt kontroll på hvor mye de ser. De har egne tv`er, men må da oppholde seg på andre rom en soverommet, i håp om at det da blir litt mindre tv`titting. Og så var det den PC`en da. Det er ikke lett å kontrollere hvor lenge 13-åringen sitter med den, det må jeg ærlig innrømme. Det er et område jeg hadde andre holdninger til for noen år tilbake, men tidene forandrer seg, og vi med dem.

Da jeg var barn var jeg veldig aktiv i idrettslaget, spesielt innen friidrett. Jeg trente fire dager i uken, så miljøet rundt ÅIL var viktig for meg . Dette ble en naturlig sosialiseringsarena for meg. Jeg var nok ingen stjerne, men hadde en indre motivasjon for å trene, og jeg trivdes veldig godt i idrettsmiljøet. Dette krevde naturlig nok støtte hjemmefra, og min far som var sjømann var ikke vanskelig å be. Han kjørte oss til stevner hver helg i sesongen (så sant han ikke var på sjøen), og tok på seg mange verv i idrettslaget.



Da jeg selv fikk barn ville jeg at de skulle få oppleve samme gleden som idretten hadde gitt meg. Jeg var fullt klar over at det å ha barn med i idrettslaget innebar at vi som foreldre måtte stille opp med kjøringer, dugnad, kakebaking, kiosksalg, vakter osv. Dette følger liksom med i ”pakken”, om en vil at barnet skal få være med i fellesskapet håndballaget representer. Jeg har i denne perioden selv vært yrkesaktiv og med en mann som jobber offshore var det ikke alltid jeg fikk kabalen til å gå opp, men med litt godvilje pleide det å ordne seg.

På laget til min datter begynte det noen andre jenter som fikk en kort karriere, ikke pga manglende evner og interesse, men pga. at foreldrene ikke tillot dem å gå der. Da de fikk listen over hva de måtte bidra med (den var ikke så lang) ville de heller betale for treningstid på det lokale treningssenteret for å slippe unna egen innsats. Barna sto igjen som tapere – treningssenteret tilbød nemlig ikke håndballkamper og cuper og det sosiale samspillet en lærer i samspill og interaksjon med andre jevnaldrende. Kanskje unødvendig å si at de samme barna fikk nei hjemmefra da de ville begynne i det lokale skolekorpset; av samme grunn. Den ene jenta gikk i huset her, og hun var tydelig lei seg for foreldrenes avgjørelse. Disse foreldrene er høyst oppegående og aktive mennesker, men de prioriterte tydeligvis litt annerledes enn meg.

Dette fikk meg til å tenke på betydningen av arv og miljø. Jeg har tydeligvis fått en annen ”ballast” i bagasjen enn disse foreldrene når det gjelder prioritering. Jeg er klar over at dette er en varm potet for mange, men det er nå en gang slik i frivillighets-Norge, at skal man få hjulene i lokale lag og foreninger til å gå rundt, må en som foreldre stille opp, samme hva det gjelder. Som mor kan jeg skrive under på at tiden du tilbringer med ditt barn er verdifull, og den går så altfor fort. Jeg oppfordrer dere alle til å investere i deres barn når den tid kommer, still opp på fritidsaktiviteter, det er en investering som er gull verd og gir uvurderlig avkastning!

Det hevdes at dagens unge vokser opp til å bli selvopptatte og narsissistiske, og da kan jeg ikke la være å undres; hvor har de det fra? Når en ser på hvordan enkelte voksne oppfører seg og prioriterer, kan en da forvente at barna skal oppføre seg annerledes?

LEKENDE LÆRING OG LÆRENDE LEK

Det å leke må være et av menneskehetens største velsignelser! Jeg oppfatter meg selv som lite høytidelig, og håper jeg alltid vil bevare barnet i meg og behovet og gleden ved å leke! Jeg er kanskje privilegert, for jeg er ukentlig sammen med masse barn hvor leken står i høysetet. Det er utrolig givende å få være med på å se hvordan de fryder seg og koser seg! Det kunne jeg unt noen og enhver å oppleve!

Den nederlandske filologen Johan Huizinge (1872-1945) skrev i 1938 boken Homo ludens, en studie over lekens rolle i kulturen. Han sier at barn er av natur Homo ludens, det lekende menneske. Den kjente filosofen Arne Næss var blant dem som levde opp til dette, han beholdt barnet og leken i seg til siste slutt. Til alle tider har barn vært opptatt av lek, selv om lekens form har forandret seg gjennom århundrene.

Hva er så lek? Noen sier det kan være en mental innstilling, en måte å forholde seg til virkeligheten på. I leken kan barnets indre forestillinger være virkeligheten, uavhengig av ytre rammer. SNL definerer det slik: ”Aktivitet for moro skyld, fysisk eller psykisk aktivitet som ikke synes å ha noe (eksplisitt) mål utover seg selv”. Det å leke er for de fleste veldig lystbetont, det er moro, og tilfører tilværelsen en dimensjon av glede. Jeg tør påstå at den lekende har en mye bedre psykisk helse og høyere livskvalitet generelt.

Leken kan være med på å gi barnet en opplevelse av å flyt, eller ”deep flow” som den amerikanske psykologen Csikszentmihalyi har forsket på. Denne opplevelsen kan en prøve å beskrive som å være så totalt oppslukt av noe at en glemmer tid og sted. Det påstås vel at det er i denne tilstand komponister har komponert noen av verdens beste verker for eksempel. Barn har en instinktiv evne til å oppnå denne tilstanden, de lever seg inn i leken på en måte som kan være fascinerende å betrakte. Jeg husker godt denne følelsen fra min egen barndom.

Ifølge professor i pedagogikk, Ole Petter Lillemyr har all lek trekk av disse 4 hoveddimensjoner:

1. Den er indremotivert dvs. at barnet leker fordi det er forbundet med lyst og glede. Belønningen kan være spenningen leken utløser.
2. Barnet setter virkeligheten til side. Ved å late-som kan en la fantasien få fritt spillerom, ens egne oppfatninger om seg selv settes til side, her er ingen fallgruver, det er jo bare en lek!
3. Barnet har en viss kontroll med hva det er med på. Barnet velger selv hvilken rolle den vil ha i leken (optimalt sett i hvert fall, det vil vel alltid være noen dominerende barn som ikke gir barnet noe valg, men da kan barnet velge å gå ut av leken)
4. Samspill i leken Barnet godtar at dette er lek, forstår reglene, identifiserer seg selv med leken, har evne til å utvikle leketemaet med de andre deltakerne .


Lek kan defineres inn i 5 hovedkategorier og disse er:

· Rollebaserte leker som politi og røver, familie, og lignende. Barna går inn i roller, og imiterer språk og oppførsel rollefiguren forventes å ha. Sosial fantasilek, hvor veien blir til mens en går, regler diskuteres underveis. Kan være vanskelig å inkludere alle barn.
· Regelstyrte leker Her har en faste regler å forholde seg til, som boksen av, tikken, idrett, kanonball og andre ball-leker, sangleker, blindebukk osv.
· Konstruksjonsleker Er kanskje særlig gutter som leker mest denne type lek, som å bygge lego, mekke kassabil og lignende. Veldig aktuell for å få inn matematiske begrep!
· Fysisk betonte leker som å lekesloss, klatre i trær, leke på svingstenger og lignende.
· Samleleker Å samle på ting for å bytte, sortere eller bare kose seg med samlingen, kan være servietter, samlekort, frimerker og lignende.

Hvilke verdier formidler så leken? Fremfor alt evnen til å samhandle med andre. Det å øve seg i å ta kontakt med andre som leker og kunne opprettholde denne kontakten over tid er en verdifull egenskap! Skal en kunne opprettholde denne kontakten finner en fort ut at en må samarbeide og ta hensyn til hverandre, ellers skjærer det seg fort. Barn finner fort ut at det er kjedelig å leke alene, og at det dermed kan lønne seg å bli enige med de andre. Altså opparbeider de seg ferdigheter i det å kommunisere.

Det å ha evne til å se en sak fra en annens perspektiv kan veldig godt komme fra uheldige erfaringer fra lek, slik at barnet finner ut de ikke vil såre andre slik de selv er blitt såret. Det har i hvert fall jeg erfart med egne barn, men det krever kanskje at vi som signifikante voksne må forklare sammenhengen for dem. Dermed kommer også evnen til å vise omsorg naturlig inn.

Det er ikke til å stikke under en stol at lek kan skape konflikter. Hvem har ikke opplevd i lek at ”alle” vil bo i det samme hus, men bare en familie kan bo der? Dermed gir også leken god trening i konflikthåndtering, det å kunne inngå kompromisser og bli enige, og det å utvikle verbale ferdigheter som utvilsomt kommer til nytte senere i livet. Leken gir god og nødvendig sosial trening som barnet utvilsomt tjener godt på senere i livet.

Rollelek er verdifull fordi den gir barnet mulighet til å trene på roller som tilhører voksenverdenen, altså forbereder barnet på det voksne livet. Det skal ikke så mye fantasi til for å se hvem som er barnets helter, det kan være en barnetv-figur (Kaptein Sabeltann) , et yrke (politi, frisør), eller noen barnet ser opp til, for eksempel en artist eller idrettsstjerne. Hvem har ikke lekt skole , hvor alle sloss om å få være læreren? Akkurat det vet jeg mye om; som yngst i søskenflokken ble den utakknemlige rollen med å være elev som oftest tildelt meg… ;)

Spesielt for barn som er forsiktige og sjenerte, kan det være befriende å gå inn i en rolle, de kan da bli mye modigere og en kan bli overrasket over at det er det samme barnet som ellers er så stille som går så opp i leken. I leken øver barnet opp verdifull trening til å våge å stå på egne ben, utvide sine grenser og opparbeider seg verdifull selvtillit!

Mange av de store pedagogene har tanker om lek. Vygotskij mente at lek er en ønskeoppfyllelse der barnet tilfredsstiller sine behov og motiver. Han mente at i leken frigjør barnet seg og overtrår sine grenser, skaper nye ideer og handlinger. Han snakket om at barnet er bundet av sine visuelle inntrykk, at barnet realiserer sine handlinger ut fra hva de ser, hører, rører ved osv. Han mente også at barnet ofte er kommet lengre i sin utvikling i leken enn i andre aktiviteter.

Freud ser på lek som psykodynamisk ”rensing”, som er utløp for ubevisste motiv og konflikter. Piaget mener at ikke ligger noe læring i selve leken, men at lek er noe barn gjør for å øve seg på adferd det allerede kan. Han mener lekens funksjon er å tilpasse barnet til de voksnes verden, men at leken også er et viktig middel til å bearbeide inntrykk, problemer og motsetninger det møter. Piaget knytter også assimilasjonsaspektet til leken, at det gir trening som en symbolfunksjon.

Hvordan kan så den voksne påvirke leken? Den voksne kan ta mange roller i forhold til lek, han kan velge å være

Uengasjert observatør- læreren griper bare inn ved skriking og fare
Iakttaker- læreren støtter barnas lek med smil
Iscenesetter- læreren hjelper barna i forberedelse og igangsetting av leken
Lekekamerat- læreren er med på leken, men må passe på å ikke bli styrende
Lekeleder- læreren har tatt på seg en rolle i leken, foreslår nye aktiviteter osv.
Direktør- læreren står utenfor leken men avbryter med forslag om å forandre leken
Primadonna- læreren tar ofte styringen over leken, og bryr seg ikke om hva elevene mener

Ingen av disse punktene er mer positive eller negative enn andre, men det kan se ut som det kan berike barna og samspillet mellom barn og voksen når de voksne er med i leken. En blanding av aktiv voksen deltakelse og opplevelse gjør ofte at de lekesvake barna blir flinkere til å leke sammen. Dessuten viser det at den voksne viser interesse for leken at leken oppfattes som viktig, og at barna får mer respekt for læreren.

Hvordan kan en da utnytte de utvilsomme fordelene som leken har som motivasjonsfaktor i skolen? Læreren må være bevisst på sammenhengen mellom lek og læring. De fleste emner/temaer kan en involvere lek i, det gjelder bare om å være kreativ og oppfinsom.


LK06 har fått mye kritikk fordi at leken sin rolle er nedtonet i forhold til L-97 som kanskje hadde et overdrevet fokus på lek. Jeg mener det må være en god balanse, både teori og lek er viktig. Jeg har ei datter som begynte på skolen i -98, da denne læreplanen var ny, og det er ingen tvil om at den var feilslått politikk. Elevene hadde ikke lærebøker det første året, vi som foreldre klarte å krangle oss til ei bok til slutt husker jeg. Elevene var jo kjempeskuffet over at de ikke fikk gå på skolen på ”ordentlig”, med bøker og lekser. LK06 utelukker selvsagt ikke lek, men det blir mer opp til den enkelte pedagog å utnytte den ressurs som ligger i leken.? Det er nok mange lærere som er redd at lek ikke er helt ”stuerent”, og av den grunn prioriterer det vekk. Kanskje det å utnytte leken som ressurs kunne vært et tema som ble høyere prioritert også i lærerutdanningen.

Noen kloke hoder skal engang ha sagt: ”Bruk litt tid på å leke med et barn, så kan du lære det hva du vil etterpå. ” Det kan jeg gjerne skrive under på. Jeg har fått mange gode og dype samtaler med barn etter å lekt med dem en stund. De åpner seg og blir tillitsfulle, kanskje også litt overrasket over at voksne tør å ”dumme seg ut”. Å være en god pedagog handler først og fremst om å være et lekende, skapende og undrende menneske sammen med barna, det vil jeg prøve å leve etter.

VURDERING

Fra tidenes morgen har mennesket vært opptatt av å vurdere seg selv og andre. I ordboka er ordet ”vurdere” forklart som å fastsette verdien av noe (bedømme, verdsette). Vi vurderer fra vi står opp om morgenen til vi legger hodet på puta igjen. De fleste av oss har i tillegg den leie (u)vanen å vurdere andre. Møter vi en ny person, tar det oss ikke mange sekundene før vi har vurdert vedkommende, dvs. at vi har dannet oss et bilde av hvordan vedkommende er. Dette tror jeg skjer ubevisst med de fleste. Utseende, sminke, hår/frisyre , klær og klesstil, kroppsfasong og kroppsholdning /kroppsspråk sier oss mye om vedkommende. Når personen i tillegg åpner munnen, og vi hører hvordan han/hun ordlegger seg, har de fleste satt vedkommende i en bås, dvs. plassert han/henne i en boks basert på sosial oppfatning.

Hvorfor er det slik? Hvorfor er vi så opptatt av å rangere hverandre? Dette skjer jo i idretten, på arbeidsmarkedet og på de fleste arenaer i livet. Skaper dette tapere? Gir det en følelse av mislykkethet å komme nederst på rangstigen? Også i skolen har vurdering i alle år vært en viktig faktor, og utvilsomt vært veldig destruktivt for mange som ikke har klart å havne i den rette enden av vurderingsskalaen. Spesielt de som ikke fikk følge sine jevnaldrende oppover i klassene, fordi de ikke hadde bestått minstekravet for å bli flyttet opp til neste klassetrinn. Det er helt utrolig at denne diskrimineringen fikk foregå så lenge som den fikk. Mine besteforeldre har fortalt mange skrekkhistorier om hvordan læreren latterliggjorde de elevene som ikke var så ”godt utrustet” med evner, det var ikke mye snakk om TPO da nei!


I Kunnskapsløftet 06 var kanskje en av de viktigste forandringene fra den gamle læreplanen at nå skulle elevene innfri visse KOMPETANSEMÅL i alle fag. Målene er spesifisert med kompetansemål på hva elevene skal kunne etter 2., 4., 7. og 10. årsstrinn. Dette fordi det var bekymring for at norske elevers faglige kunnskapsnivå lå langt under andre land. Dette ville man gjøre noe med. Det ble viktig at elevene skulle vite HVA de skulle lære (også kalt "feed up"), og HVA som var formålet med alle aktiviteter de gjør i skolen. Elevene har rett til å vite HVORDAN de ligger an i forhold til kompetansemålene (også kalt "feedback"), og få hjelp til HVA de kan gjøre for å få bedre måloppnåelse, ikke bare på årets slutt, men også underveis (også kalt "feed forward").


Nå snudde en også vurderingsparadigmet fra testing for å se hvor mye av pensum elevene hadde lært ved årets slutt (summativ vektlegging) til en mer læringsfremmende tradisjon, fra vurdering AV læring til vurdering FOR læring (formativ vurdering) Hva innebærer så dette i praksis?

Jeg tar kort med en oversikt over hvilke former for vurdering som er i bruk i skoleverket i dag:

• Formell vurdering (bruk av karakterer)
• Uformell vurdering (vurdering uten bruk av karakter)
• Formativ vurdering (underveisvurdering, f.eks pedagogikkoppgavene våre, som vi sender inn til faglærer og får tilbakemelding på, som vi da kan bearbeide før vi leverer dem til endelig vurdering. Skal bidra til å gjøre eleven bevisst på sine læringsstrategier. Peker fremover)
• Summativ vurdering (sluttvurdering, ofte eksamen. Peker bakover.)
• Prosess- og produktvurdering (for eksempel mappevurdering. En mappe består av en systematisk samling elevarbeider, som viser innsats, fremskritt og prestasjoner innen ett eller flere områder… Bloggen vår er et godt eksempel.)
• Didaktisk vurdering (hvilke didaktiske valg gir mest effekt?)
• Systemvurdering (skolevurdering, vurdering av systemer eller organisasjoner)



Jeg kommer fra en familie med flere generasjoner sjøfolk. Er det noe jeg har plukket med meg når det gjelder navigasjon, er det hvor viktig det er å justere kursen. Målet kan være Gibralta eller Buenos Aires, og selv om en har satt skipet på autopilot som min bror gjør, er det nødvendig å justere kursen underveis. Min bror støtter seg på posisjonen han får fra satelitter som går i bane i verdensrommet, mens min bestefar måtte stole på sekstanten og magnetkompasset. Uansett teknologi var de begge avhengig av å kunne justere kursen underveis ellers kunne de havne på feil kontinent.

Skal en elev komme til det målet han og skolen har satt, er det viktig å få hjelp til å justere kursen underveis. Det er det vurderingen skal hjelpe eleven med. Det er viktig at læreren kommer på banen underveis og kan hjelpe til med å peke på hvilken kurs han bør sette på det stadiet han er på reisen. Det er jo for seint om eleven ikke finner ut at han er ute av kurs før han er i mål – og målet ikke er det han siktet på.


Jeg har selv jobbet en del som lærervikar, og vet hvor nøye lærerne er på å sette læringsmålene på oppgavene de gir elevene. Disse finnes også på de ukentlige lekseplanene. Lærerne er veldig bevisste på dette, og har ofte ukentlige skriftlige tester for å se om målene er oppnådd. Elevene får da et skjema hvor de vurderer seg selv , og hvor ”resultatet” av testen viser i hvilken grad eleven har samme oppfatning av måloppnåelse som læreren. Dette blir igjen grunnlag for fremovermelding fra læreren. Jeg synes dette er veldig bra, da læreren hele tiden har en oversikt over hvor i prosessen eleven er. De får også en målestokk til å vurdere sin egen undervisning, om den er læringsfremmende og i hvor stor grad elevene får et læringsutbytte av den.

I forrige uke hadde vi en interessant forelesning på HSH om The Power of Feedback,(Hattie & Timperley) og et prosjekt HSH er med på når det gjelder formativ vurdering. Hovedhensikten bak dette vurderingsparadigmet er å redusere forskjellen mellom nåværende og ønsket forståelse/prestasjon.

Feedbacken skal skje på fire nivåer:

• Oppgavenivå (informere og korrigere elevens forståelse av oppgaven, evt. konkretisere, brekke oppgaven ned i mindre deler. 90% av lærerhenvendelser er på dette nivået. De tilbakemeldingene som fremmer mest læring er ikke de med karakter og poeng, men de med korte, konkrete skrevne tilbakemeldinger)
• Prosessnivå (dialog og informasjon om framgangsmåter, nødvendig kunnskap for å forstå og /eller utføre oppgaven.)
• Selvreguleringsnivå (elevens måte å arbeide med oppgaven på, arbeidsstrategier)
• Selvnivå (går på det personlige planet, ikke det faglige)

Det Hattie og Timperley konkluderte med var at effekten av feedback var størst når den går på hvordan oppgaven er utført, konkret hvorfor den er bedre utført enn tidligere. Det som førte til en viss dissonans hos oss studenter var at de mente at ros som ikke er rettet mot arbeidet med oppgaven, men mot personen var lite virkningsfullt. De mente vel at det er en utbredt ”snillisme” ute å går blant lærere, og at denne er misforstått, da den ikke fører til mer interesse for læringsmålet. Med andre ord gjør læreren eleven en bjørnetjeneste.


Jeg kan til en viss grad være enig i dette, da det også er kommet frem i undersøkelser at norske elever har urealistisk stor tro på sine egne evner. Elever som hele tiden får positive tilbakemeldinger som ”Flott innsats! Bra!”, smilefjes og lignende blir forledet til å tro at de mer enn oppfyller kravene som skolen stiller. Læreren er fornøyd og da er selvsagt også eleven fornøyd. (Tror kanskje dette har en sammenheng med at læreren ønsker å bli godt likt blant elevene) Men hadde læreren i stedet forklart konkret hva som var bra med oppgaven og pekt på hva eleven kan jobbe med for å komme videre, tror jeg det hadde inspirert langt flere elever til å utnytte evnene sine bedre. Det er ikke bare de såkalt svake elevene som trenger å bli motivert til å yte bedre. Også 6-er elevene trenger å bli utfordret, ha noe å strekke seg etter.

Til slutt hadde de en strategi vi har fått prøvd ut selv på bloggene, nemlig en tilbakemeldingsmetode de kalte "two stars and one wish". Den gikk ut på å gi elevene to stjerner for hva de hadde mestret, og et ønske om hva de skal jobbe mer med. Det å øve seg i å finne to positive ting å gi tilbakemelding på, og så komme med en forovermelding på hva du ønsker at eleven skal jobbe med videre er nyttig lærdom. Det gjelder om å være tålmodig. Rom ble ikke bygd på en dag, og slik blir det nok når vi kommer ut i praksis også. En blir kanskje overivrig og har lyst å rette alle feilene en ser. Det krever øvelse å velge ut hva en vil fokusere på, og kanskje vel så mye på hva en velger å overse om feilene er mange.

Tror ingen som har opplevd å få en leksebok full av røde streker har opplevd det som særlig motiverende. Begynn heller med å kommentere det positive, det har jeg tro på. Da unngår en at eleven blir motløs med en gang han begynner å lese . Begynner en med det negative, er det ikke sikkert at eleven leser så langt som til det positive. Ingen tar skade av å få ros, selvfølelsen er viktig, men en må ikke slutte der. Kombinasjonen konstruktiv kritikk og ros er bra mener jeg.


Vi har vel alle opplevd å bli ”djupt såra og vonbrotne” over noen ord som vi har oppfattet på en måte de ikke var ment. Vi som lærere er som ofte signifikante personer (noen hvis mening betyr noe) for elevene, og de kan være veldig vare på hvordan vi ordlegger oss. Det er viktig å være klar over at ord kan virke som sverd, og at måten vi ordlegger oss på/tonefallet vårt kan i verste fall gi elevene en psykisk knekk. Noen elever er mer vare for slikt enn andre. Det er viktig å være klar over og ta hensyn til. Noen er heller ikke flinke til å ta imot konstruktiv kritikk, og må øves på dette. Også her er nøkkelen å kjenne eleven sin.

Til slutt vil jeg poengtere viktigheten av at eleven daglig blir sett og får oppmerksomhet fra læreren, både de som er faglig svake og sterke. Skal en elev kunne bry seg om vurdering, om den er verbal eller skriftlig, må eleven være trygg på at læreren bryr seg om vedkommende som menneske uansett faglig nivå. En lærer bør være raus med positive "strokes" som går på å bygge opp selvtilliten til eleven, alle trenger å høre at en er verdifull, men bør skille mellom det og det å gi vurdering på skolearbeidet. Som lærer må en være klok nok til å bruke de redskapene som til enhver tid gir eleven best læringsutbytte. Ingen liten oppgave!

UTVIKLING AV MOTIVASJON

Vi har i de siste ukene hatt noen svært interessante forelesninger i pedagogikk om et spennende emne, nemlig utvikling av motivasjon. Det finnes mange forskjellige teorier, begreper og tilnærmingsmåter innen dette emnet. En kan snakke om motivasjon for å lære, med kjente navn som Nicholls og Covington i spissen, prestasjonsmotivasjon som bl.a. Atkinson er kjent for, Weiners attribusjonsteori, og den canadiske psykologen Albert Bandura`s ”self-efficacy”.

En kan også gå inn på de forskjellige læringsteoriene og se på hvordan disse ser på motivasjon. F.eks fremholder den behavioristiske læringsteorien belønning som motivasjonskilde, mens det i det kognitive perspektivet blir fremholdt at det er den indre driv som er kilden til motivasjon, med Piaget`s teorier om å få likevekt i sinnet, altså tilfredsstilt vår trang til å finne svar på det vi ikke vet.

Indre/ytre motivasjon

Ut fra den sosiokulturelle læringsteorien ser en motivasjon som et produkt av forventning og verdi, mens man i det humanistiske perspektivet tar utgangspunkt i Abraham Maslows` behovshierarki, hvor man ser den indre motivasjonen som en konsekvens av behovet for trygghet og verdi. Indre motivasjon er det som gjør at en ofrer tid og krefter på noe, uten å bry seg om andres oppfatning av det en driver med. Drivkraften kommer fra ens eget indre, og målene en jobber mot bestemmer en selv.

Jeg har en kamerat som reiste til Brasil i ungdommen, for å jobbe med gatebarn. Han har jobbet i slummen der i over 20 år, og opplevd mer enn de fleste. Vi andre som får del i hans opplevelser, og vet hva han forsaker her hjemme, som en trygg jobb, sikker inntekt, ”normalt” familieliv, kan undres hvorfor han ikke gir opp, det er jo så uendelig mange gatebarn som trenger hjelp og støtte. Men han har en indre driv, noe som driver ham, til å tåle store skuffelser, fattigdom og nederlag. Det må være indre motivasjon.

Ytre motivasjon derimot, er noe helt annet. Det er å gjøre en innsats for selv å tjene på det. Jeg har prøvd ut dette med min datter. Når karakterene daler, har jeg prøvd med en alvorsprat om hvorfor det er viktig å gjøre lekser osv., uten at det gjør nevneverdig inntrykk. Lover jeg derimot en pengepremie for en viss karakter, er det utrolig hva det gjør for hennes motivasjon. Jeg kan trygt love deg at jenta leser, og jeg blir litt fattigere. Men har jeg oppnådd det jeg ønsket? Neppe, og det gjør meg vondt å innrømme det… Håpet får være at den indre motivasjonen til å ville lære kommer som følge av en modningsprosess.

Prestasjonsmotivasjon

Definisjonen til prestasjonsmotivasjon forklares i Imsen slik:

Trangen vi har til å utføre noe som er bra i forhold til en eller annen kvalitetsstandard. (Imsen s. 392, 2005)

I de fleste elevgrupper/klasser vil det som regel alltid være noen som er ivrig med å gå i gang med nye oppgaver, mens andre er tydelig ubekvemme, og prøver det meste for å slippe å gå i gang. Noen har altså en positiv holdning til det å prestere, og ønsker oppriktig å mestre oppgavene de får, uten at de er forespeilet belønning. Hvorfor er det slik? Dette kan forklares med indre motivasjon, andre viser ingen iver etter å gå i gang. Den amerikanske psykologen John W. Atkinson utviklet en modell for å forklare sammenhengen mellom angsten for å mislykkes mot lysten til å lykkes.

Atkinsons modell
Vi ser at det ikke er de vanskeligste oppgavene som appelerer til elevene med sterkt mestringsmotiv, men heller de middels vanskelige. Dette kan forklares med at faren for å mislykkes er tilstede om en velger de vanskeligste, mens de middels vanskelige oppgavene antagelig betraktes som overkommelige, uten å være redd for å tape ansikt, å ikke klare dem. Dette er jo en viktig pekepinn for oss lærere om i hvilken retning vi bør gå når vi setter elevene i bås for hvilket nivå de ligger på, også i forhold til de ukentlige målene de skal nå.

Min datter som går i 6.klasse må hver uke fylle ut hvilket nivå hun tror hun er på i hvert fag (høyt, middels, lavt) Så har de lekseprøve, og læreren skriver på det samme arket resultatet på måloppnåelsen. Dette arket får jeg altså ukentlig hjem for å signere at jeg har sett det, sammen med prøven. Jeg er veldig usikker på i hvilken grad dette arket motiverer henne til å yte sitt beste. Jeg vil vel heller tro at hun som Atkinson her viser, heller velger å krysse seg av i en målgruppe under den hun egentlig tror hun får, for da slipper hun ydmykelsen av å ikke oppnå målet som er satt. Det må jo oppleves negativt for de elevene som hver uke må ta med skjema hjem som viser at en ligger under sine egne definerte mål.

Attribusjonsteori

På skolen har vi også lært om attribusjonsteorien, også forklart som tolkingsteori, som hører under det kognitive perspektivet, som kort fortalt går ut på å finne årsaker til hvorfor ting skjer oss, hvorfor det gikk som det gikk. Det kan jo være en naturlig fortsettelse på målskjemaet som finnes i den norske skolen. Hvorfor er det et par elever som alltid er best på matteprøvene? Jo, min datter tror at to-tre i klassen er glupere enn resten, og at hun dermed ikke kan stille seg selv i samme kategori som dem. De har nemlig fått en viss sosial status i klassen, de andre elevene forventer at de skal gjøre det godt. Gjør hun det selv dårlig på en prøve, unnskylder hun seg fort med at Per gjorde det også dårlig, underforstått at da er det ikke så farlig… Jeg har strevd med å forklare henne at tar hun seg tid, kan hun også oppnå beste resultat, fordi hun er veldig rask av seg, og får av den grunn en del slurvefeil. Det var litt merkelig å høre hennes reaksjon en dag hun kom hjem og hadde opplevd å ha klart alt på matteprøven, og dermed var på nivå med ”eliten”. Hun var forundret over at det bare var det å bruke tid og være nøye som skulle til. Det virket som hun hele tiden målte seg med disse flinke elevene og selv ubevisst stilte seg selv i en klasse under. Ingen tvil om at hennes opplevelse av suksess vil påvirke prestasjonsmotivasjonen, slik som opplevelsen av nederlag har gjort det før.

Hva er motivasjon?

Den generelle definisjonen på motivasjon er:

Det som forårsaker aktivitet hos individet, det som holder aktiviteten ved like, og det som gir den mål og mening. Motiverte mennesker er mennesker som kommer i gang, viser engasjement og målrettethet, viser utholdenhet og ofte har positive tanker om et arbeid eller prosjekt. (Wikipedia)

Selv har jeg et annet bilde av motivasjon; nemlig den gnisten som får lyset til å tennes i det indre menneske. Det skal så lite til å være med å oppmuntre våre medmennesker, og i denne kontekst elever, til å tenne sitt eget lys, og dessverre enda mindre til for å slukke denne gnisten. Derfor er det av vesentlig betydning av vi som lærere får god kunnskap om disse mekanismene, slik at vi kan være bevisste og balansere dem på rette måten.

Vi mennesker er alle forskjellige, og sinnet vårt er kanskje den delen av oss som gir oss størst utfordringer. Resten av kroppen vår fungerer relativt ukomplisert, ting fungerer i faste forhold til hverandre. Sinnets irrganger derimot, er ikke så enkelt å finne ut av. Våre tanker og følelser spiller inn på hvordan vi oppfatter oss selv, og hva vi forventer av oss selv. Vårt reaksjonsmønster er forskjellig, det er ikke alltid lett å forutsi hvordan folk reagerer, hva de ”speiler” seg etter.

Jeg hadde en gang en elev som det ikke var lett å nå inn til følte jeg. Han var en utfordring på mange vis, og slet både faglig og sosialt. Så hadde vi ha prøve, og han var en av de elevene som fikk toppkarakter. Jeg leverte prøven og forventet at han skulle bli glad, men reaksjonen hans var motsatt, han destruerte prøven med meg som måpende tilskuer. Denne reaksjonen hadde jeg ikke forutsett! Jeg trodde han skulle få øket sin selvtillit med å være en av de beste i klassen, mens han var sint fordi jeg gav ham uønsket oppmerksomhet.

Det er derfor veldig viktig at vi som lærere tar oss tid til å bli ordentlig kjent med elevene våre, og ser dem som de personene de er. Det å ta seg tid til å prate om deres spesielle interesse, huske å spørre hvordan det gikk på drillkonkurransen i helgen osv. kan ha veldig stor betydning for eleven. Det viser at vi bryr oss om dem, og fremfor alt gir det oss grunnlag til å finne ut hva som er viktig for deres selvoppfattelse og verdi. Dermed kan vi lettere vite hvordan vi skal hjelpe dem med å få gnisten på plass. Hadde jeg vært bedre kjent med eleven jeg beskrev ovenfor, hadde jeg nok aldri gjort det på den måten, men jeg var vikarlærer og hadde ikke så langt erfaringsgrunnlag.

Jeg har jo jobbet i veldig mange år i en bokhandel og sett og lest utallige bøker om dette og beslektede emner. Likevel føler jeg meg som en nybegynner når det gjelder å trykke på de rette knappene… Men dette vil jeg forhåpentligvis vite mer om når jeg er ferdig her på Stord :)
Ferdig utdannet kan jeg nok bli, men ferdig utlært håper jeg aldri jeg blir…. :)

KONSTRUKSJON OG DESIGN - et flerfaglig prosjekt

Etter et hektisk høstsemester var det godt å få juleferie. Men det varte ikke lenge før spenningen meldte seg om hva som ventet i vårsemesteret, og sidene til HSH ble jevnlig frekventert for å få med nyheter. Timeplanen kom, helt til sommeren faktisk, og det var gode nyheter i vente! Allerede første uken skulle vi starte opp med et konstruksjonsprosjekt. Dette hørtes spennende ut! Vi hadde nok hørt et eller annet om et prosjekt, men jeg tror alle ble overrasket over at dette kom så snart. Noe å glede seg til, ingen tvil om det!

Tilbake på Stord, fikk vi informasjon om hva dette prosjektet skulle dreie seg om. Vi skulle planlegge og lage et produkt innenfor faget teknologi og design, og vårt tema var broer.

Ifølge rammeplanen for lærerutdanningen skal en lærer ikke bare ha faglig og didaktisk kompetanse, men også inneha sosial kompetanse, endrings- og utviklingskompetanse og yrkesetisk kompetanse. Samarbeid, kommunikasjon og teamarbeid er nøkkelord for dagens lærer, og kanskje enda mer morgendagens lærer. Skolen og samfunnet er i utvikling hele tiden, nå i enda hurtigere tempo enn før, så vi som lærere må utvikle evne til å være endringsvillige, og møte disse utfordringene som nettopp positive utfordringer i stedet for å se på det som problemer.

Dessuten legger rammeplanen føringer for at vi som studenter skal få erfaring med metoder som fremmer entreprenørskap, anledning til estetisk utfoldelse, opplevelse og erkjennelse. Det var altså ikke lite som skulle inn i denne flerfaglige oppgaven, det var utfordringer på mange plan.

Temaet jeg og praksisgruppen min fikk, var ”Brukonstruksjon”, mens andre grupper fikk ”Morgendagens skole”, og ”First lego League”. Dette prosjektet skulle vi jobbe med i to uker fremover, og det hørtes rett og slett kjekt ut! Oppdraget var tredelt:

- Vi skulle lage et produkt, i vår tilfelle en bro som skulle tilfredsstille visse krav, og presentere denne for faglærer

- Andre del av oppdraget gikk ut på å lage fagtekster, undervisningsmateriell og en multimodal presentasjon på 20-30 min som skulle presenteres for alle elevene og faglærerne.

- Siste og tredje del av oppdraget var å gjennomføre et undervisningsopplegg ut fra prosjektet vårt på praksisskolen.


Vi fikk utdelt oppgaveteksten på skolen torsdag, og skulle starte med inspirasjonssamling på mandag. Dermed hadde vi helgen til å tenke over hvilken brotype vi skulle velge, og siden vi i praksisgruppen kjører i samme bil tre timer daglig, hadde vi god anledning til å diskutere underveis.


Mandag møtte vi naturfaglærer Merete Økland Sortland som hadde en informativ forelesning om bruer og de forskjellige elementene den består av, samt om hvilke laster den skal tåle, trykkrefter osv. Dette var jo et ukjent emne for de fleste, så det var mye nytt å sette seg inn i. Vi fikk utdelt coctailpinner og erter og ble bedt om å lage en trekant og en firkant, for så å sjekke hvilke av disse konstruksjonene som var mest stabil. Dette var en fin måte å få demonstrert trekantens fortrinn, jeg må innrømme jeg aldri har sammenlignet styrkeforholdet mellom geometriske figurer på denne måten før.

Men det mest lærerike for meg var å prøve å bygge ei fagverksbro med coctailpinner og erter, da fikk jeg erfare hvor jeg måtte forsterke broa for å få den mest mulig stødig. Strekkrefter, skjêr, over- og undergurt og torsjon var ord som kom i mitt vokabular for første gang.

Vi hadde også en sekvens hvor vi skulle bygge en hengebro på parkeringsplassen. Her følte jeg meg veldig usikker på hva vi egentlig skulle gjøre, savnet litt informasjon på forhånd, kanskje en arbeidstegning eller gjennomgang på tavla før vi gikk ut. Men det er også en erfaring å ta med seg til egne elever, vi har nok godt av å føle litt på hvordan det er å måtte være med på noe når du egentlig ikke skjønner hva som foregår. Jeg for min del lærte i hvert fall at motivasjonen falt betydelig, og at informasjonen aldri kan bli for tydelig.



Vi hadde to bro-alternativer å velge mellom, og siden de andre tre gruppene valgte hengebro, valgte vi å lage fagverksbro med papirrør. Dette valget hang nok også sammen med min datters positive erfaringer fra sin skole hvor de hadde hatt en vellykket dag med å konstruere broer av papirrør. Min datters lag vant, så hun syntes det var helt topp, naturligvis. Dessuten ble vi på gruppen fort enige om at denne brotypen var veldig gunstig å jobbe med for elevene, her fikk de teste ut bæreevnen i praksis. Vi valgte også å legge inn en konkurranse om å lage den broen som kunne bære mest mulig, fordi de fleste barn responderer positivt på å konkurrere, det kan være en ekstra motivasjonsfaktor.

De påfølgende dagene installerte vi oss på HSH i Haugesund. Det samme gjorde en annen av praksisgruppene, så vi hadde en del samhandling med dem også (i hvert fall på den sosiale biten), og utvekslet en del nettsteder vi fant god informasjon på. Første dagen klargjorde vi hvilken bro vi skulle lage, og hva vi trang av materiell før vi møtte opp til fellesmøte på praksisskolen. Med undersøkelseslandskapet friskt i minne, lurte vi på om elevene skulle få prøve å konstruere broen uten at vi la føringer for dem, men det ble raskt avvist fra praksislærerne. De ville at vi skulle gi dem detaljerte instruksjoner/arbeidstegninger, så da måtte vi innrette praksisdagen etter det. Egentlig litt synd, etter min mening, tror kanskje elevenes læringsutbytte hadde vært et annet om de hadde fått prøvd seg frem uten føringer på hva som var "riktig".

Selve byggingen av broen gikk greit. Vi rullet papirbjelker alle sammen, og byttet på å konstruere den, slik at alle fikk prøve. Vi fant vel fort ut at limpistolen vi fikk med oss fra Stord var uegnet, det var mye mer praktisk å bruke limstifter. Blomstertråden vi fikk med oss fra Stord var også vanskelig å bruke, så den byttet vi ut med splittbinders. Heldigvis er det bokhandel på skolen, så vi fikk tak i det vi trengte.

Ett av kravene til broen var at den skulle tåle 1 kg. Etter prøveveiing fant vi fort ut at broen måtte forsterkes. Vi trodde først det ikke var nødvendig med skråstag på overgurten (taket), men fant ut at om vi gjorde det ble den mye sterkere og tålte kravet på 1 kg med god margin. (For å teste lånte vi 1 kg sukker fra kantinen)


Her er et bilde av en overgurt forsterket med skråstag.

Et annet krav var at brospennet skulle være 1m. Det ble litt diskusjon hvordan vi skulle definere brospenn, så vi valgte for sikkerhets skyld å forlenge broen med et element, slik at det ikke skulle være tvil. Broen vår besto da etter forlengelsen av 6 elementer på ca. 20 cm hver, så da var vi innenfor kravet.

Etter at broen var ferdig skulle vi til Stord og vise frem broen. Det var ikke fritt for at vi følte vår bro var i enkleste laget i forhold til de andre, som virkelig var imponerende med hensyn til design og utførelse. Likevel var vi trygge på at denne broen ville være en passende utfordring for elevene, og at de kunne lære mye gjennom prosessen. På Stord gikk vi gjennom fagteorien, og hadde veietest igjen på bæreevnen, og det gikk fint.

Vi ble litt inspirert av å høre at de andre hadde vært hjemme hos hverandre og jobbet, og bestemte oss for å fortsette arbeidet i maritime omgivelser på Åkra. Da slapp vi å lete etter parkeringsplasser og bestille rom, og kunne jobbe hvor lenge det passet oss. Dessuten hadde vi stekeovnen i umiddelbar nærhet, og kunne kose oss med felles mat. Dette var utvilsomt et av prosjektets høydepunkt!

Vi valgte å fordele teorioppgavene mellom oss, slik at en jobbet med manualen, en med fagteksten og en med den multimodale presentasjonen. Jeg fikk jobben med å lage undervisningsmateriellet. Det var for så vidt en grei arbeidsfordeling, og vi jobbet tett med dette frem til fristen gikk ut.

Vi hadde jobbet så intenst den siste dagen, at vi nok følte oss litt utladede da vi hadde trykket på ”Send” knappen. Nå var det bare finpuss igjen til fremføringen neste dag på Stord. Vi fikk dessverre ikke tid til å gå gjennom opplegget for neste dag i fellesskap. Vi ble vel enige om at hver enkelt skulle ordne ”sitt” innslag til torsdagens fremføring på Stord.

Dessverre viste det seg vel at vi bommet litt på fremføringsdelen. Den kunne helt klart vært forberedt bedre. Her var nok ikke kommunikasjonen og samhandlingen på sitt beste. Jeg hadde prøvd å lage en kjøreplan hvor hver enkelt hadde sine oppgaver og med ca tidsbruk på hvert innslag, men det skar seg og det hadde vi nok funnet ut hadde vi prøvekjørt på forhånd. Jeg har lært av dette, og går ikke i den fellen en gang til.

Dessuten var det litt demotiverende å være 4.gruppe som snakket om broer etter hverandre. Broer er interessante, men kanskje ikke SÅ spennende å høre om i time etter time.. Det skal mye entusiasme til for å engasjere tilhørerne så sent i rekken, og den ekstra gløden manglet vi kanskje…

Praksisdagen kom, og her var nok heller ikke kommunikasjonen i gruppa på det beste. Vi hadde ikke på forhånd forberedt hvem som skulle ha de forskjellige innslagene, så det ble noen hektiske minutter før undervisningen tok til. Heldigvis kom vi tidlig, så vi fikk tid til å hente materiellet vi trengte, og til å snakke litt sammen. Men dette burde definitivt vært avtalt på forhånd. Alle gikk nok ut fra at vi skulle bruke opplegget vi hadde lagt frem på Stord, men vi burde nok avtalt litt nærmere hvem som skulle gjøre hva.

Forventingene til hva vi skulle gjøre var også forskjellige. Dette burde vært avklart på forhånd, men nå vet vi det til neste gang.

Vi begynte praksisdagen med å vise den flotte Powerpoint presentasjonen Einar hadde lagd med stemningsfulle bilder av broer fra hele verden, med rolig musikk av Simon & Garfunkel til: ”Bridge over troubled water”. Lærere og elever ble synlig imponert og applauderte. Dette var jo med vilje en appetitt-vekker for å vekke interessen for temaet.

Så skrev vi på tavla hvordan dagen skulle gjennomføres, slik at alle visste hvordan dagen skulle forløpe.
Vi fortsatte med en gjennomgang av fagteksten om broer, en kortversjon beregnet for 6.klasse, hvor elevene kom med innspill og spørsmål underveis. Her brukte vi også Powerpoint, og vi fikk en utfordring da den valgte siden nektet å bli åpnet, enda jeg hadde testet den kvelden før. Heldigvis hadde jeg forberedt og lagt stikkord til flere fremvisninger, så vi fikk åpnet en annen og brukte denne. Improvisasjon er viktig ja!

Vi viste også en filmsnutt fra Youtube fra Oklahoma Bridge i USA, en hengebro som raste sammen en gang på 60-tallet. Vi snakket litt om hvorfor dette skjedde og om slikt kan skje i dag.

Etter friminuttet lot vi elevene få lage sine egne tre- og firkanter av coctailpinner og erter, og dette syntes de var gøy. Dermed fikk de førstehåndskjennskap til styrken til trekanten i forhold til firkanten. Vi snakket litt om dette, og hvorfor det er slik. Så fikk elevene se vår bro, de fikk presentert oppgaven for dagen. De ble delt i fire grupper, fordelt på 2 rom, slik at hver student hadde hver sin gruppe som skulle bygge hver sin bro.

Elevene på min gruppe var ivrige etter å komme i gang, og satte straks i gang med å rulle papirbjelker. Noen fikk det til umiddelbart, mens andre syntes det var vanskelig å få de rette, og endte opp med skjeve rør. Alle deltok imidlertid, ingen meldte seg ut på min gruppe. De la en slagplan for hvordan de skulle få broen sterkest mulig, for de hadde veldig lyst å vinne konkurransen. Jeg hadde lagt opp en del papirbjelker på forhånd, i tilfelle elevene ikke kom i mål, men det viste seg å være unødvendig. Elevene jobbet flittig, og når de skulle montere, gikk de uoppfordret i gang to og to og montere, og så monterte vi broen sammen til slutt.
Det viste seg at vi hadde fått for korte splittbinderser, men heldigvis hadde jeg en pakke med lengre splittbinderser med meg. Vi skulle nok presisert lengden på disse, da de kommer i flere lengder.

Broen ble ferdig rett før tidsfristen, og stemningen var på topp i klassen når vi begynte å sjekke bæreevnen. Vi testet broene etter tur, og stemningen steg i takt med antall vekter Idar la på. Dessverre var broen til min gruppe en av to broer som til slutt gav etter, men det var en elev som var veldig ivrig etter å få delene med seg hjem, så jeg tror nok den var montert igjen før kvelden var omme. Diplomer ble delt ut til alle gruppene, og vi gikk til slutt gjennom hva de hadde lært i løpet av dagen. Det kom en rungende JA til svar når vi spurte om de hadde hatt det gøy, og om de kunne tenke seg å gjennomføre lignende prosjekter senere.

Hvilke kompetansemål ble så oppnådd i løpet av dagen? Tror i hvert fall elevene ikke er i tvil om styrken til trekanten etter denne dagen, men det som kanskje er like viktig, er at de skapte noe sammen, som de var stolte av. De fikk også øvelse i å analysere egenskaper ved to- og tredimensjonale figurer, samt bygge tredimensjonale modeller som er et av kompetansemålene LK 06 fremhever.

Det sosiale aspektet kommer vi heller ikke bort fra, elevene fikk god trening i å samhandle og kommunisere. De så ut til å storkose seg alle sammen, så vi ble sammen med praksislærerne enige om at dagen var vellykket.

Hvilke refleksjoner sitter jeg igjen med etter å ha deltatt på dette prosjektet? Flere ting har jeg allerede nevnt. Vi ble på forhånd advart om at prosjektarbeid kunne føre til sterke konfrontasjoner deltakerne imellom, pga. forskjellige måter å se ting på. Heldigvis kan jeg fortelle at vi i vår gruppe er like gode venner nå som før, så for oss har det ikke vært noe problem.

Men det er klart at å jobbe på en slik måte innebærer at en må gi og ta. Noen liker best å jobbe alene, trives best uten innblanding, og det må en respektere. Andre liker å ha noen å prate med underveis, og vil helst ha tilbakemelding fra de andre om de er på rett vei eller ei underveis. Andre klarer ikke å konsentrere seg om de hele tiden blir avbrutt av andres tanker. Noen liker å jobbe til musikk, andre må ha det stille. Folk er forskjellige, og det skal noe til å få alle til å yte maksimalt når en må jobbe i en gruppe.

Dessuten kan det være helt forskjellig hvordan folk i gruppen har lyst å løse oppgavene en får. Krav til seg selv og til hverandre kan være forskjellige fra person til person. Dessuten vet en ikke alltid hvordan andre tar kritikk, og for å unngå å såre noen velger en kanskje å være forsiktig og ikke påpeke ting en selv ville gjort annerledes.

Så har vi forskjellig utrustning også alle sammen. Noen har spisskompetanser på områder andre er svake, så på den måten kan en i gruppen utfylle hverandre. Her har gruppen helt klart mye å hente på å utnytte dette bedre. Kommunikasjonen er også et område vi kan bli bedre på, helt klart.


Det gjelder vel om å bygge broer i overført betydning, slik at en kan møtes på midten, når det gjelder forventninger og krav og være tolerante overfor hverandres meninger og måter å løse oppgaver på.

Alt i alt har dette vært et positivt avbrekk fra den daglige tilværelsen som student, og jeg har helt klart fått et nytt syn på broer! :)

BLOGG OM BLOGGING

Ja, så er vi ferdig med første termin i pedagogikk. Det har vært noen hektiske, men interessante måneder. Jeg har fått innblikk i mye jeg ikke visste fra før, og funnet ut at noe visste jeg jo, hadde bare andre ord for å beskrive det. Jeg legger ikke skjul på det at i dette faget har det dukket opp veldig mange nye ord, som til tider har vært forvirrende og frustrerende, mer enn opplysende og beskrivende. Men alt er en overgang sa reven, så etter hvert blir vel dette vårt 1.ordens språk, og da går nok ting lettere.

Hva mener jeg så om blogging? Jeg innrømmer gladelig at for meg har det vært en ukentlig stressfaktor. Når fredagen er kommet, og vi har vært ferdig med dramatimene og på vei hjem til Karmøy, senker trettheten seg over meg, og lettelsen brer seg over at vi kom gjennom denne uka også. Så dukker det opp,- bloggen! Prøver å tenke, kanskje lese litt i bilen også, hva skal jeg skrive om i dag da? Hjem, handle inn, rengjøring og kanskje litt klesvask som har hopet seg opp, mens tankene går: Hva skal jeg skrive om? De daglige gjøremål går sin gang, og familien går i helgemodus, mens jeg går med dårlig samvittighet; Hva skal jeg skrive om? Deler av familien benker seg foran tv`en, mens mor forsvinner på arbeidsrommet, logger seg på for å bli ferdig til Senkveld. Blir hun det? Veldig sjelden... Det blir en kamp mot klokka, som forøvrig er satt mellom PC`skjermen og tastaturet. Bli ferdig før kl. 24.00! Det har jeg klart, hver gang.. Mens Senkveld har klart seg uten meg, hver gang...

Så ble fristen satt til søndag. Det var en velkommen nyhet for min del, da ble det ikke så press på fredagskveldene. Litt mer tid å tenke på, og til å slappe av på. Håper søndagen fremdeles blir deadline i det nye året!

Onsdagen er det på an igjen. Da skal en kommentere en annens blogg. Ikke så mye stress egentlig, ganske kjekt igrunnen. Lærerikt å lese andres tanker og meninger, selv om det blir mye likt. Inn på egen blogg og sjekke om Steinar har lagt inn en kommentar. Det er som regel kjekt å lese. Men han har som regel noen spørsmål som ikke er så kjekke... Temaet er ikke så under huden på meg, har bare lest om det i ei uke, og så skal jeg ha svar på ofte dype spørsmål. Hva skal jeg svare? Må jeg lese en gang til og se om jeg kan finne noe svar...? Og så skulle jeg hatt lest litt på matten og norsken i tillegg.. Tidkrevende og ikke alltid like lette å svare på de spørsmålene der føler jeg...

Torsdag er det på an igjen. Har noen kommentert min blogg? Hva har de skrevet? Kommentarer mottas med takk, det er alltid konstruktivt å få kritikk, om det er positiv eller negativ. Så kommer de igjen. Spørsmålene. Som jeg fremdeles har dårlig med tid til å lete etter et svar på. Søren også...

Trenger kanskje ikke utdype min mening om blogg etter dette innlegget, men jeg prøver. Jeg synes faktisk at det er veldig nyttig og lærerikt å skrive blogg, en må sette seg ned og ta stoffet inn over seg, og da er en i en læreprosess. Synes også det er lærerikt å lese andres blogger, gjør det med stor interesse og beundring. Men, og det er et dypfølt men, trenger vi å gjøre det så ofte?? Hadde annenhver uke vært nok?? Bare spør jeg...

Jeg føler at ukene går veldig fort, og at det er utrolig mye som skal leses/gjøres på ei uke. Kommer sjelden gjennom alt jeg skal. Så har jeg faktisk et liv utenom, og i det livet er det mye som er nyttig og nødvendig, men som tar tid. Alt i alt bunner det hele i en tidsklemme. Skal jeg lese blogger, eller besøke min eldre mor som er enke og setter utrolig stor pris på besøk? Skal jeg være med på forestilling på skolen, hvor datteren er med i et opptrinn, eller skal jeg sitte hjemme og lese? Kan jeg kjøre til håndballkamp? Bake kake til cupen? Kjøre til øvelse? Hente på trening? Være med på konserten hvor eldstemann skal synge? Møte opp på foreldremøter? Alt er kjekt, alt er viktig, men alt tar tid... Hjelper kanskje ikke på tidsklemma å være leder i et barnekor og i en juniorgruppe som samler ca. 140 barn hver tirsdag, men du og du så kjekt det er! :) Derfor prioriterer jeg det! :)

Så kjære klassekamerater: Ikke for å være uhøflig, men vennligst spør noen som liker og har tid til å svare, det har nemlig ikke jeg! :)

Med de beste ønsker om en velsignet julehøytid og alt godt i det nye året til dere alle! :)

NYERE LÆRINGSTEORIER

I denne uka har vi stiftet nærmere bekjentskap med nyere læringsteorier, både i teori og praksis. Hva er så en læringsstil? Ifølge Dunn og Dunn defineres det slik: "Hvordan den enkelte lærende konsentrerer seg og absorberer, bearbeider og beholder ny og vanskelig informasjon"

Vi har vel forlengst konkludert med at individer er svært forskjellige, og da gjelder det om å finne måten hver enkelt lærer best på. Kunnskapsløftet 06 gir alle elever i den norske skole rett til å få tilpasset opplæring slik at de får tilpasset undervisningen mest mulig til sine personlige forutsetninger, og ikke til premissene til en gjennomsnittselev slik det var før.

Den kjente amerikanske psykologen Howard Gardner var mannen som som presenterte idèene om dei ulike typene intelligens, såkalt multi-intelligens (MI) tidlig på -80 tallet. Intelligens ble tidligere sett på som en endimensjonal størrelse som man kan måle og tallfeste ved en enkel 20 min. test med kun blyant og papir. Dette var Howard Gardner grunnleggende uenig i, da slike tester tar lite høyde for at vår bakgrunn, kultur, kjønn, klasse og rase/etnisitet er forskjellig og vil påvirke vår måte å forholde oss til en skriftlig oppgave.

Gardner klarte å identifisere et visst antall nokså uavhengige typer funksjoner i hjernen vår og mener at hjernen består av et antall uavhengige organer som tar seg av ulike funksjoner som er koordinerte i komplekse operasjoner. De 7 mest kjente formene for intelligenser han har fremsagt er:

1. Verbal-lingvistisk intelligens som går på det å ha "språk-øre", dvs. evne til å lære og gjøre seg nytte av språk muntlig og skriftlig.
2. Logisk-matematisk intelligens som går på evnen til å ha en analytisk tilnærmingsmåte til problem, og evne til å nyttiggjøre seg matematiske kunnskap.
3. Musikalsk intelligens; noen er født musikalske sier vi og tenker på deres evne til å gå i ett med rytmer og uttrykke seg gjennom musikk.
4. Spatilal intelligens: Evnen til å forholde seg til romslige relasjoner, kunne seg ting i perspektiv, f.eks. en hustegning. (utbredt blandt arkitekter, piloter, kunstnerer osv.)
5. Kroppslig eller kinestetisk intelligens. Noen må bruke kroppen for å løse problem/oppgaver, har stor grad av kroppsbeherskelse og høyt utviklet evne til å bruke kroppen (f.eks. dansere, turnere, skuespillere, akrobater o.l.) Det kan også være finmotorikken som er uvanlig høyt utviklet, som hos kirurger, urmakere, folk som broderer bunader o.l. )
6. Interpersonlig intelligens, eller mer omtalt i dagligtale, sosial intelligens. Denne evnen blir ofte sett etter hos folk som er til jobbintervju når det er snakk om en jobb de skal ha utstrakt kontakt med andre mennesker. Det dreier seg om evnen til å "lese" andre, kunne se og reagere imøtekommende på andre menneskers stemninger, følelser og behov.
7. Intrapersonlig intelligens Ha god selvinnsikt, være klar over sine egne positive og negative sider og være villig til å kunne "gå i seg selv" om det er behov for det.

Rita og Kenneth Dunn, professorpar frå New York har forsket på læringsstiler i 30 år. De har kommet frem til følgende 5 kriterier når det gjelder læringsstiler:

1. Miljømessige stimuli, som går på lyd (noen vil ha det stilt mens andre foretrekker favorittmusikken i ørene), mengden av lys, temperaturbehov (varmt, kaldt) fysiske forhold som går på type møbler, pulter, stoler osv.
2. Følelsesmessige stimuli Går på ting som hvor motivasjonen kommer fra (selvmotivert, indre motivert, penger for god karakter osv. ) i hvilken grad vi har utholdenhet, evne til å ta ansvar for egen læring, hvilken grad av struktur vi selv har. Noen trenger å få forklart alt med teskje, mens andre kun trenger å vite målet for læringen, og så bruker egen dømmekraft for å tillegne seg denne kunnskapen.
3. Sosiologiske stimuli. Noen liker best å jobbe alene, andre lærer mer ved å jobbe i par eller gruppe, noen liker å få veiledning fra lærer, noen liker å ha fast struktur på innlæringsmåter, mens andre liker å variere i arbeidsmåter og oppgavetyper.
4. Fysiologiske stimuli Noen trenger å få visuelt materiale (å se), andre trenger taktile aktiviteter (tegne, ta notater), andre foretrekker kinestetisk aktiviteter (å skape, forme, arbeide med prosjekter) atter andre foretrekker auditive aktiviteter (å høre f.eks. læreren sie det som skal læres) Noen har oftere behov for mat og drikke for å beholde konsentrasjonen, og døgnrytmen kan også variere (når vi er på "topp" konsentrasjonsmessig). Noen har "lopper i blod" og profiterer på å få lov til å bevege seg litt, da klarer de å holde på konsentrasjonen.
5. Psykologiske stimuli. Noen foretrekker å få den store oversikten før de går over til detaljene, de kalles globale. Andre er analytiske, de foretrekker å få detalj for detalj i en meningsfull rekkefølge, for deretter å danne seg et helhetsbilde. Så er det en velkjent forskjell; noen av oss er svært impulsive og har evne til å ta avgjørelser raskt, mens andre er mer reflekterende og trenger lang tid på å ta en avgjørelse. (Som selger har jeg lang erfaring med de reflekterende, noen av dem lider av beslutningsvegring tror jeg...)

Dunn og Dunn har laget en omfattende implementeringsprosess hvor de har delt opp i fire faser, men det blir for tidkrevende å komme inn på. Hovedpoenget er at det er fremfor alt viktig at eleven selv blir klar over hvordan de lærer best. Lærerene bør sørge for at elevene får innsikt i disse teoriene, da dette kan være klargjørende for eleven. Dunn viser til at elever i bør få arbeide i den kanalen de er sterkest i. Men det kan fort bli kaos i et klasserom om alle skal få sine forskjellige og til tider motstridende ønsker tilfredsstilt. Likevel er dette så viktig at vi som lærere må arbeide for å tilrettelegge slik at flest mulig får bruke sine sterkeste kanaler.

Det finnes forskjellige løsninger på hvordan dette kan gjøres rent praktisk. Kanskje noen timer i uken kan settes av til å jobbe slik, mens andre timer jobbes det tradisjonelt og lærerstyrt. I større skoler har en mulighet til å slå klasser sammen i enkelte timer og legge til rette slik at en lærer belyser et emne auditivt, en annen visuelt, en tredje taktilt/kinestetisk osv. I et rom kan det være stillesone, et annet kan det være greit å ha på musikk og kunne bevege seg, i et grupperom kan det være data og muligheter til å jobbe med taktile spill osv. I fysikk/kjemi-timer kan taktile og kinestetiske elever være de første som får prøve seg med forsøk. Det finnes mange muligheter, men det krever helt klart masse organisering og samarbeid fra lærerenes side. Til gjengjeld skal jo flere få økt læringsutbytte, og det er vel det viktigste.

I disse tider er det tøft å være lærer, de har mange krav og oppgaver, så jegkan forstå at mange lærere vegrer seg for å innføre disse teoriene i sin praksis. De er nok redd for alt ekstraarbeidet det medfører, og det blir det nok, særlig i en innføringsfase. Likevel tror jeg det er viktig å være klar over disse teoriene, og se mulighetene disse gir for visse elever som en lett kan plassere i ei gruppe og som kanskje fungerer dårlig med tradisjonell undervisning.