Sosialisering

I de siste ukene har vi snakket om sosialisering på skolen. I den forbindelse husker jeg en samtale med et vennepar av oss som har blitt veldig minnerik i ettertid. Mannen er utrolig flink med data, og kan vel kalles ”nerd” når det gjelder det faget. De flyttet hjem etter å ha bodd i en annen landsdel noen år, og han hadde søkt en utfordrende jobb og blitt innkalt til intervju. Etter intervjuet fikk han vite at han var en av to kandidater, men de hadde et stort spørsmål i forhold til det sosiale med den ene kandidaten. Jobben innebar nemlig utstrakt grad av kontakt med kunder (skip) som befant seg over hele verden, og arbeidsgiver var usikker på om søkeren var i stand til å opprettholde den grad av sosial kontakt de var avhengig av for å beholde kunden som klient. Kona hørte med store ører på hva mannen fortalte, og utbrøt spontant: ”Men da får jo ikke du jobben, du mangler jo sosial intelligens!” Denne kommentaren fremkalte store latterbrøl fra oss alle, og hun får nok fremdeles høre det fra sin mann. Hun mente det vel, pedagog som hun er, men hun tenkte nok på at mannens interessefelt muligens var litt smalt (for ikke å si ensporet), og at småprat ikke var hans styrke. Mannen fikk for øvrig jobben, så tydeligvis var ikke de sosiale antennene hans så verst likevel.

Begrepet sosial intelligens kommer fra Harvard-forskeren Howard Gardner`s forskning på 80-tallet om multi-intelligenser. Gardner er hjerneforsker, og beskrev sosial intelligens som evnen til å omgås andre mennesker. Et menneske med høy sosial intelligens blir tillagt egenskaper som å ha lett for å omgås andre, like å være sammen med andre, være forståelsesfull overfor andre mennesker (ha evne til å sette seg inn i andres situasjon), ha gode kommunikasjonsevner, være gode forhandlere, like å samarbeide og arbeide i grupper, være sensitiv overfor andres kroppsspråk og ikke overraskende; ha mange venner.

Vi blir alle født nakne inn i denne verden og lite kan vi ta med oss når vi drar, men du og du så forskjellige individer vi utvikler oss til å bli! Det er nesten litt nifst hvor avhengig det lille barnet er av sine foreldre eller andre omsorgspersoner som skal lose det og forme det til gagnlige mennesker som Kunnskapsløftet forteller. Da jeg fikk mine barn fulgte det dessverre ikke med noen oppskrift, jeg måtte stole på det jeg selv hadde lært og etter hvert lære av erfaringer jeg gjorde meg underveis. Sosialiseringsagenter fantes det på alle kanter, velmenende besteforeldre, tanter og onkler, venner, helsesøstre kom med velmente tips og råd, men til syvende og sist var det vi som foreldre som bestemte hva som var best for vårt barn.

Jeg traff en gang ei dame med en nyfødt baby , og hun fortalte meg at hun kun gav sitt nyfødte barn saft fordi morsmelk var så dyrt. Jeg ble bekymret for barnets ve og vel, noe hun sikkert forsto, for hun kunne forsikre meg om at det var helt i orden, for hennes mor hadde også oppflasket sine barn på saft! Den samtalen har jeg aldri glemt, det gjorde inntrykk på meg at noen, i mine øyne, kunne ha så lite vett! Samtidig tenkte jeg hvor forsvarsløse barn er, og hvor prisgitt de er sine omsorgspersoner, og hvor skummelt det er at uvitenhet kan gå i arv nettopp pga. uvitenhet.

For et barn er det i første rekke familien som står for primærsosialiseringsprosessen. Det er de som sørger for å gi barnet verdi- og livsmønstre, kulturelle verdier, lære barnet grenser og lære det forskjell på rett og galt. Familien prøver med mer og mindre suksess å forme adferdsmønstre og personligheten til barnet etter sin egen norm. De prøver å lære barnet å utvikle seg og tilegne seg kunnskap og forståelse om hvordan samfunnet vi lever i fungerer, og hvordan vi må tilpasse oss samfunnet. Hverdagslig sagt kaller vi det å gi barnet god oppdragelse. Det meste av denne oppdragelsen er tilsiktet, men oppdrager kan også påvirke barnet ubevisst, både positivt og negativt. Jeg har noen i familien som alltid har sittet på kjøkkenet og røykt som noen stimbåter, og samtidig fortalt sine barn at de aldri må begynne å røyke. Tror du disse barna røyker i dag?...

De aller fleste barn går i dag i barnehage, og de tilbringer ofte flere våkne timer der enn i hjemmet. Dermed blir ofte de som jobber i barnehagen signifikante personer for barnet, og blir viktige sosialiseringsagenter. Noen er bekymret for at primærsosialiseringen i økende grad blir forskjøvet fra familien til profesjonelle voksne, men det er nok en uungåelig følge av måten vi lever på idag. De fleste kvinner er yrkesaktive, og økonomien setter klare grenser for hvem som har anledning til å være hjemme med barn. Klart det er både fordeler og ulemper med dette, men jeg tror det skal mye til for å reversere denne utviklingen. Barnehagen er en viktig sosialiseringsarena, og her får barna i rikelig monn øve seg på sosialt samspill og interaksjon med andre. Dette tror jeg er verdifull erfaring hvor barnet får øve seg og bli bevisst på sin egen adferd og på hvordan andre reagerer på dets adferd. Dette gir igjen barnet et godt grunnlag til å være rustet til å møte skolen. På skolen/SFO møter barnet igjen utfordringer i forhold til det å forholde seg til andre, underordne seg, vente på tur, stå i kø, sitte i ro, lære seg problemløsning, øve seg i selvkontroll osv. Skolen og foreldrene arbeider da sammen om å lære barnet å tillegge seg fellesskapets og kulturens koder.

Det er mange faktorer som spiller inn i sosialiseringen, og psykologen Urie Bronfenbrenner har laget en modell som viser dette .
Individet utvikler seg hele livet og blir påvirket av mange forskjellige faktorer, eller i de miljøene vi oppholder oss i. For barn blir etter hvert venner og klassekamerater viktige referanserammer, og som har stor påvirkningskraft. Miljøet de oppholder seg i, fritidsaktiviteter som kor, korps, idrett, speider, lokalmiljø, senere utdanningsinstitusjoner, arbeidsplasser, massemedier og offentlige myndigheter er eksempler på andre sosialiseringsagenter som påvirker oss i større og mindre grad gjennom hele livet. Vi blir påvirket hele livet, og det merker jeg godt jeg som har levd en stund. Jeg har forandret syn på en del ting siden jeg var ung, det gjelder også i oppdragelsen av mine barn.


I klassen fokuserte vi en del på de utfordringer mediesamfunnet gir oss. Mobil, internett, Facebook, Msn, Nettby osv. er en del av tilværelsen til mine barn, og jeg kan lite gjøre med det. Det er ikke hyggelig å tenke på hva som med et tastetrykk møter barna i den virtuelle verden. Det er om å gjøre for meg som foreldre og for skolen å bevisstgjøre barna på hvilke krefter som er i sving, og hvor lett de kan bli manipulert og ”lurt” til å utlevere seg selv og andre på nettet og hvilke følger det kan få. Jeg kjenner mange barn og ungdom gjennom fritidsaktiviteter, og har det siste halvåret fått mange ”venner” av dem gjennom Facebook. Jeg legger ikke skjul på at jeg deltar der delvis for å følge med mine barn, og det har vært lærerikt å følge med på hva de er opptatt av. Jeg blir stadig forundret over hvor lite nettvett barn og unge egentlig har, så det er ingen tvil om at der er det en stor jobb å gjøre for å bevisstgjøre særlig de yngste, og den må vi nok samarbeide om, både hjem og skole.

Noe kan vi gjøre, selv er jeg så gammeldags at jeg ikke har latt mine barn få tv på rommet sitt, av den enkle grunn at jeg har lyst å ha litt kontroll på hvor mye de ser. De har egne tv`er, men må da oppholde seg på andre rom en soverommet, i håp om at det da blir litt mindre tv`titting. Og så var det den PC`en da. Det er ikke lett å kontrollere hvor lenge 13-åringen sitter med den, det må jeg ærlig innrømme. Det er et område jeg hadde andre holdninger til for noen år tilbake, men tidene forandrer seg, og vi med dem.

Da jeg var barn var jeg veldig aktiv i idrettslaget, spesielt innen friidrett. Jeg trente fire dager i uken, så miljøet rundt ÅIL var viktig for meg . Dette ble en naturlig sosialiseringsarena for meg. Jeg var nok ingen stjerne, men hadde en indre motivasjon for å trene, og jeg trivdes veldig godt i idrettsmiljøet. Dette krevde naturlig nok støtte hjemmefra, og min far som var sjømann var ikke vanskelig å be. Han kjørte oss til stevner hver helg i sesongen (så sant han ikke var på sjøen), og tok på seg mange verv i idrettslaget.



Da jeg selv fikk barn ville jeg at de skulle få oppleve samme gleden som idretten hadde gitt meg. Jeg var fullt klar over at det å ha barn med i idrettslaget innebar at vi som foreldre måtte stille opp med kjøringer, dugnad, kakebaking, kiosksalg, vakter osv. Dette følger liksom med i ”pakken”, om en vil at barnet skal få være med i fellesskapet håndballaget representer. Jeg har i denne perioden selv vært yrkesaktiv og med en mann som jobber offshore var det ikke alltid jeg fikk kabalen til å gå opp, men med litt godvilje pleide det å ordne seg.

På laget til min datter begynte det noen andre jenter som fikk en kort karriere, ikke pga manglende evner og interesse, men pga. at foreldrene ikke tillot dem å gå der. Da de fikk listen over hva de måtte bidra med (den var ikke så lang) ville de heller betale for treningstid på det lokale treningssenteret for å slippe unna egen innsats. Barna sto igjen som tapere – treningssenteret tilbød nemlig ikke håndballkamper og cuper og det sosiale samspillet en lærer i samspill og interaksjon med andre jevnaldrende. Kanskje unødvendig å si at de samme barna fikk nei hjemmefra da de ville begynne i det lokale skolekorpset; av samme grunn. Den ene jenta gikk i huset her, og hun var tydelig lei seg for foreldrenes avgjørelse. Disse foreldrene er høyst oppegående og aktive mennesker, men de prioriterte tydeligvis litt annerledes enn meg.

Dette fikk meg til å tenke på betydningen av arv og miljø. Jeg har tydeligvis fått en annen ”ballast” i bagasjen enn disse foreldrene når det gjelder prioritering. Jeg er klar over at dette er en varm potet for mange, men det er nå en gang slik i frivillighets-Norge, at skal man få hjulene i lokale lag og foreninger til å gå rundt, må en som foreldre stille opp, samme hva det gjelder. Som mor kan jeg skrive under på at tiden du tilbringer med ditt barn er verdifull, og den går så altfor fort. Jeg oppfordrer dere alle til å investere i deres barn når den tid kommer, still opp på fritidsaktiviteter, det er en investering som er gull verd og gir uvurderlig avkastning!

Det hevdes at dagens unge vokser opp til å bli selvopptatte og narsissistiske, og da kan jeg ikke la være å undres; hvor har de det fra? Når en ser på hvordan enkelte voksne oppfører seg og prioriterer, kan en da forvente at barna skal oppføre seg annerledes?