SOSIAL KONSTRUKTIVISME

Sosiokulturell teori vender oppmerksomheten mot det sosiale fellesskapet som opphav til all læring. Denne teorien bredde om seg i Russland i tiden rundt revolusjonen, som en følge av marxistisk tankegang som Kristin snakket så opplysende om i ped-timen forrige uke.

Det er særlig Vygotskij`s tanker som ligger til grunn for denne teorien, men siden han ikke fikk leve så lenge, har teorien blitt videreutviklet også etter at den kom til vesten lenge etter Vygotskij`s død.

Denne teorien er vel en av dem som umiddelbart høres logisk ut synes jeg, og som de fleste kan kjenne seg igjen i. Hvordan lærte de fleste av oss å sykle? Jo, vi så på søsken eller foreldre som syklet foran og viste oss hvordan vi skulle gjøre det. Det nyttet vel lite å pugge om sykling i ei bok og styre alene, her var det bokstavelig talt støtte (scaffolding i praksis?) og øvelse som skulle til...

Dette har jeg også et eksempel på fra praksisen på Hauge. Vi (praksisgruppa) trodde vi hadde funnet alle løsningene på ei oppgave vi gav på tavla, og ble mer og mer forbauset etterhvert som elevene i fellesskap klarte å finne mange flere løsninger enn vi hadde klart...

To hjerner tenker som regel bedre enn èn, slik er det bare. Det å lufte tanker, dele dem med andre, nå for tiden blir det ofte kalt "brain-storming" er nyttig. Ikke bare kan det komme innspill en ikke hadde tenkt på selv, men en tanke du hører kan sette igang tankeprosesser hos deg selv som kansje var akkurat den brikken i puslespillet du manglet for å komme videre i læreprosessen.

Noen har innvendinger mot gruppearbeid og samarbeid generelt av den grunn at ikke alle "passer" å jobbe sammen, de mener de passer bedre til å jobbe alene, eller vil helst være selektive på hvem de vil jobbe med. Dette mener jeg er helt feil, da alle har noe å tilføre hverandre. Alle besitter kunnskap de er særlig god på, og har noe å tilføre fellesskapet. Minner bare om ordtaket: "Stillaste vatn har djupaste grunn"

Spesielt i et klasserom blir det helt feil om elevene skal få velge ut hvem de vil samarbeide med. Det er en nyttig del av læreprosessen å lære seg å samarbeide med forskjellige typer mennesker, det er noe de må takle senere i livet uansett. Alle er forskjellige, men jeg synes ikke kjemi eller ei skal være et kriterie i så måte. Og ingen bør oppleve å bli ekskludert i et klasserom...

Jeg syntes også det var veldig interessant å høre om den proksimale utviklingssonen og mulighetene som ligger der. Ingen tvil om at her er mye lærdom å hente! Vi lærer ikke bare når vi sitter på skolebenken, læringen fortsetter på fotballbanen, når du treffer noen i butikken, ser tv, leser bøker, surfer på nettet osv. Hjernen vår har ikke en av/på bryter, men er i funksjon konstant. Derfor er det bra at samtalen er " i skuddet" i den norske skolen igjen.

I den klassen vi var i i praksis, syntes jeg først det var mye støy, men praksislærerne forklarte at elevene var vant med å snakke med hverandre om skolearbeidet, altså fungerte de som støtter for hverandre. Nå forstår jeg mer teorien bak dette. Begrepet heter "scaffolding", å gi hjelp og støtte, særlig på de områder en selv er svak og trenger hjelp. Medelever som befinner seg på et høyere nivå enn eleven, kan fungere som støtte og være med å skyve eleven oppover. Denne funksjonen kan selvsagt også læreren evt. foreldrene fylle. Kjekt å se det i praksis.

Dette ble et innlegg skrevet kun etter magemetoden, så det ble kanskje lite teoretisk, men det skyldes at helgen har gått med til matte-ped.oppgaven som jeg har vært på etterskudd med..

Denne teorien har jeg sansen for! :)