NYERE LÆRINGSTEORIER

I denne uka har vi stiftet nærmere bekjentskap med nyere læringsteorier, både i teori og praksis. Hva er så en læringsstil? Ifølge Dunn og Dunn defineres det slik: "Hvordan den enkelte lærende konsentrerer seg og absorberer, bearbeider og beholder ny og vanskelig informasjon"

Vi har vel forlengst konkludert med at individer er svært forskjellige, og da gjelder det om å finne måten hver enkelt lærer best på. Kunnskapsløftet 06 gir alle elever i den norske skole rett til å få tilpasset opplæring slik at de får tilpasset undervisningen mest mulig til sine personlige forutsetninger, og ikke til premissene til en gjennomsnittselev slik det var før.

Den kjente amerikanske psykologen Howard Gardner var mannen som som presenterte idèene om dei ulike typene intelligens, såkalt multi-intelligens (MI) tidlig på -80 tallet. Intelligens ble tidligere sett på som en endimensjonal størrelse som man kan måle og tallfeste ved en enkel 20 min. test med kun blyant og papir. Dette var Howard Gardner grunnleggende uenig i, da slike tester tar lite høyde for at vår bakgrunn, kultur, kjønn, klasse og rase/etnisitet er forskjellig og vil påvirke vår måte å forholde oss til en skriftlig oppgave.

Gardner klarte å identifisere et visst antall nokså uavhengige typer funksjoner i hjernen vår og mener at hjernen består av et antall uavhengige organer som tar seg av ulike funksjoner som er koordinerte i komplekse operasjoner. De 7 mest kjente formene for intelligenser han har fremsagt er:

1. Verbal-lingvistisk intelligens som går på det å ha "språk-øre", dvs. evne til å lære og gjøre seg nytte av språk muntlig og skriftlig.
2. Logisk-matematisk intelligens som går på evnen til å ha en analytisk tilnærmingsmåte til problem, og evne til å nyttiggjøre seg matematiske kunnskap.
3. Musikalsk intelligens; noen er født musikalske sier vi og tenker på deres evne til å gå i ett med rytmer og uttrykke seg gjennom musikk.
4. Spatilal intelligens: Evnen til å forholde seg til romslige relasjoner, kunne seg ting i perspektiv, f.eks. en hustegning. (utbredt blandt arkitekter, piloter, kunstnerer osv.)
5. Kroppslig eller kinestetisk intelligens. Noen må bruke kroppen for å løse problem/oppgaver, har stor grad av kroppsbeherskelse og høyt utviklet evne til å bruke kroppen (f.eks. dansere, turnere, skuespillere, akrobater o.l.) Det kan også være finmotorikken som er uvanlig høyt utviklet, som hos kirurger, urmakere, folk som broderer bunader o.l. )
6. Interpersonlig intelligens, eller mer omtalt i dagligtale, sosial intelligens. Denne evnen blir ofte sett etter hos folk som er til jobbintervju når det er snakk om en jobb de skal ha utstrakt kontakt med andre mennesker. Det dreier seg om evnen til å "lese" andre, kunne se og reagere imøtekommende på andre menneskers stemninger, følelser og behov.
7. Intrapersonlig intelligens Ha god selvinnsikt, være klar over sine egne positive og negative sider og være villig til å kunne "gå i seg selv" om det er behov for det.

Rita og Kenneth Dunn, professorpar frå New York har forsket på læringsstiler i 30 år. De har kommet frem til følgende 5 kriterier når det gjelder læringsstiler:

1. Miljømessige stimuli, som går på lyd (noen vil ha det stilt mens andre foretrekker favorittmusikken i ørene), mengden av lys, temperaturbehov (varmt, kaldt) fysiske forhold som går på type møbler, pulter, stoler osv.
2. Følelsesmessige stimuli Går på ting som hvor motivasjonen kommer fra (selvmotivert, indre motivert, penger for god karakter osv. ) i hvilken grad vi har utholdenhet, evne til å ta ansvar for egen læring, hvilken grad av struktur vi selv har. Noen trenger å få forklart alt med teskje, mens andre kun trenger å vite målet for læringen, og så bruker egen dømmekraft for å tillegne seg denne kunnskapen.
3. Sosiologiske stimuli. Noen liker best å jobbe alene, andre lærer mer ved å jobbe i par eller gruppe, noen liker å få veiledning fra lærer, noen liker å ha fast struktur på innlæringsmåter, mens andre liker å variere i arbeidsmåter og oppgavetyper.
4. Fysiologiske stimuli Noen trenger å få visuelt materiale (å se), andre trenger taktile aktiviteter (tegne, ta notater), andre foretrekker kinestetisk aktiviteter (å skape, forme, arbeide med prosjekter) atter andre foretrekker auditive aktiviteter (å høre f.eks. læreren sie det som skal læres) Noen har oftere behov for mat og drikke for å beholde konsentrasjonen, og døgnrytmen kan også variere (når vi er på "topp" konsentrasjonsmessig). Noen har "lopper i blod" og profiterer på å få lov til å bevege seg litt, da klarer de å holde på konsentrasjonen.
5. Psykologiske stimuli. Noen foretrekker å få den store oversikten før de går over til detaljene, de kalles globale. Andre er analytiske, de foretrekker å få detalj for detalj i en meningsfull rekkefølge, for deretter å danne seg et helhetsbilde. Så er det en velkjent forskjell; noen av oss er svært impulsive og har evne til å ta avgjørelser raskt, mens andre er mer reflekterende og trenger lang tid på å ta en avgjørelse. (Som selger har jeg lang erfaring med de reflekterende, noen av dem lider av beslutningsvegring tror jeg...)

Dunn og Dunn har laget en omfattende implementeringsprosess hvor de har delt opp i fire faser, men det blir for tidkrevende å komme inn på. Hovedpoenget er at det er fremfor alt viktig at eleven selv blir klar over hvordan de lærer best. Lærerene bør sørge for at elevene får innsikt i disse teoriene, da dette kan være klargjørende for eleven. Dunn viser til at elever i bør få arbeide i den kanalen de er sterkest i. Men det kan fort bli kaos i et klasserom om alle skal få sine forskjellige og til tider motstridende ønsker tilfredsstilt. Likevel er dette så viktig at vi som lærere må arbeide for å tilrettelegge slik at flest mulig får bruke sine sterkeste kanaler.

Det finnes forskjellige løsninger på hvordan dette kan gjøres rent praktisk. Kanskje noen timer i uken kan settes av til å jobbe slik, mens andre timer jobbes det tradisjonelt og lærerstyrt. I større skoler har en mulighet til å slå klasser sammen i enkelte timer og legge til rette slik at en lærer belyser et emne auditivt, en annen visuelt, en tredje taktilt/kinestetisk osv. I et rom kan det være stillesone, et annet kan det være greit å ha på musikk og kunne bevege seg, i et grupperom kan det være data og muligheter til å jobbe med taktile spill osv. I fysikk/kjemi-timer kan taktile og kinestetiske elever være de første som får prøve seg med forsøk. Det finnes mange muligheter, men det krever helt klart masse organisering og samarbeid fra lærerenes side. Til gjengjeld skal jo flere få økt læringsutbytte, og det er vel det viktigste.

I disse tider er det tøft å være lærer, de har mange krav og oppgaver, så jegkan forstå at mange lærere vegrer seg for å innføre disse teoriene i sin praksis. De er nok redd for alt ekstraarbeidet det medfører, og det blir det nok, særlig i en innføringsfase. Likevel tror jeg det er viktig å være klar over disse teoriene, og se mulighetene disse gir for visse elever som en lett kan plassere i ei gruppe og som kanskje fungerer dårlig med tradisjonell undervisning.