KONSTRUKTIVISMEN

Konstruktivismen er en retningen innen psykologien. Konstruktivismen er både en teori om hva kunnskap er og hvordan læring skjer. Konstruktivismen fokuserer på at kunnskap er menneskeskapt, konstruert som et menneskelig produkt i vårt strev etter å forstå og forklare verden rundt oss.

Vi har fokusert på den sveitsiske biologen Jean Piaget`s (1896-1980) teorier denne uken, og det er dette jeg vil skrive litt om. Hans teorier går under retningen kognitiv el. psykologiske konstruktivisme; individuell konstruktivisme.

Jean Piaget (1896-1980) er den erkjennelsesteoretikeren og psykologen som har hatt mest betydning for konstruktivismen. Han hadde som mål for sin forskning å finne fram til kunnskapens struktur. Som ung jobbet han en periode på en privatskole i Frankrike sammen med Alfred Binet, som er kalt "intelligenstestenes far". De fleste forskere var opptatt av de riktige svarene på disse testene, men Piaget var mer interessert i den informasjonen som lå i feilene barna gjorde. Han mente det måtte være en sammenheng mellom feilmønsteret og barnas alder.

Piaget bosatte seg i Genève, hvor han bygde opp et verdensberømt forskningssenter. Her jobbet han utrettelig og ga ut et stort antall bøker. Piagets forskningsmetoder var både empiriske og kliniske. Han hentet kunnskap fra virkeligheten, fra barnets verden, derav empirisk. Klinisk, siden han ikke testet store grupper, målte, kvantifiserte og regnet statistiske gjennomsnitt, men fokuserte og studerte enkeltindivider. Når han skulle studere bestemte tenkemåter, brukte han tilrettelagte lekesituasjoner, hvor han kunne snakke med barnet hele tiden, komme med spørsmål og stille barnet overfor selvmotsigelser ifølge Imsen.

Piaget har gitt oss mange viktige begreper, et kognitivt språk, for å forstå læringsprosessene.
Jeg skal utdype noen av dem:

Kognitive skjema: Vi erfarer den ytre verden gjennom handling og utforskning. Det som sitter igjen på det indre, mentale planet blir ikke et stillestående minnespor, men et aktivt handlingsmønster. Den indre representasjonen av slike handlingsmønstre, som utvikles fra fødselen av og gjennom hele livet, kalte Piaget for skjemaer.


LÆRINGSPROSESSEN el. ADAPSJONSPROSESSEN:
Assimilasjon: Den første delprosessen. Når vi står overfor nye og ukjente situasjoner eller fenomener prøver vi å tolke eller forstå ved hjelp av den kunnskapen eller "skjemaene" vi har fra før. En kan "forklare" det nye ved hjelp av det en kan fra før, dermed tilpasses de skjemaene barnet har fra før, m.a.o. vi tilpasser verden til oss selv.

Akkomodasjon: Når de gamle skjemaene ikke er tilstrekkelige, skjer det en reorganisering og et utvidelse av skjemaene, slik at de passer bedre til situasjonen. Akkomodasjon er å justere og forandre de kognitive strukturene slik at de kan ta inn nye sider ved omgivelsene, dvs. å revurdere sine oppfatninger, m.a.o. å tilpasse seg selv til verden.

Likevektsprinsippet: En medfødt, selvregulerende prosess som settes igang når barnet står overfor noe det ikke får til å stemme. Dette er selve drivkraften i den intellektuelle utviklingen, altså i selve læringsprosessen. Det er trangen til indre likevekt som driver barnet til omstrukturering (akkomodasjon) og derfor til ny tolkning og erkjennelse. Piaget mener at likevektsprinsippet utgjør et sentralt aspekt ved indre motivasjon og dermed er det viktigste forklaringsprinsippet for barnets utvikling og læring.

Piaget skiller mellom to typer kunnskap:

• Figurativ kunnskap: Fakta, detaljer som lagres i hukommelsessystemet uten å bli relatert til noen kognitiv struktur. Det kan være å huske navn på ting, begivenheter, årstall, ramser osv.
• Operativ kunnskap: Læring som resultat av assimilasjon og akkomodasjon og har passert barnets egen vei til erkjennelse. Denne kunnskapen er varig og barnets egen. Knyttet til generelle skjema som har sitt utgangspunkt i handling i forhold til tingene og ikke i observerte egenskaper ved dem. Innebærer reversibel tenkning, kunne tenke konsekvenser.

Piaget hadde også en omdiskutert teori om menneskets utviklingsprosess, STADIETEORIEN. Han delte opp prosessen i 4 stadier og mente at det ene stadiet følger det neste og at ingen kan hoppes over. Disse 4 er:

1. Den sensomotoriske perioden (ca 0-2 år) Skjema med utgangspunkt i konkret handling, biting, suging. Mennesket utvikler objektpermanens.
2. Den preoperasjonelle perioden (ca 2- år) Begynner å utvikle indre, konkrete skjema el representasjoner. Barnet utvikler språk, ikke reversibel tenkning.
3. Den konkretoperasjonelle perioden (ca 7-11 år) Tenkningen blir operasjonell, reversibel, men fremdeles konkret, og trenger konkretisering, å se, handle og prøve ut..
4. Den formaloperasjonelle perioden (fra ca. 11 år) Tenkningen blir frigjort fra den konkrete til det abstrakte slik at en da kan tenke seg det mulige, ikke bare det reelle.

Hvordan kan en da bruke konstruktivisme i praksis: Piaget sine teorier blir tatt til inntekt for induktive metoder generelt og kanskje særlig problemorientert og prosjektorientert læring. En fokuserer på aktivitetspedagogikk og utforskningm fordi en avviser at det er mulig å overføre kunnskap direkte til eleven. Helst skal eleven tilbys et "verksted" med ting og materialer til egen utforskning. Innhold og form av lærestoff må matche den enkeltes nivå ifølge stadieteorien. De som vokste opp på 70-tallet fikk nok erfare dette på skolen. "Learning by doing" er kanskje en annen teori fra konstruktivismen som kanskje er særlig aktuell for alle som har prøvd å montere et IKEA-skap?