BEHAVIORISMEN

Behaviorismen - syn på læring
Denne uken har vi fått grundigere innføring i behaviorismen, denne retningen innen psykologien som vokste frem i begynnelsen på 1900-tallet med Skinner som en av pionerene. En av hovedidèene bak behaviorismen er at det ikke finnes noen fri vilje, men at all adferd er bestemt av påvirkninger fra gener og miljø. Behaviorismen var en populær psykologisk teori første halvdel av 1900-tallet, men på 1970-tallet var det den kognigitive psykologien som vant fram.

Behaviorismen mener at all atferd er selektert på tre nivåer:
-genetisk
-kulturelt
-på individuelt adferdsnivå (klassisk betinging og operant betinging)

Hovedteorien innen behaviorismen er at læring er knyttet til ytre, observerbar endring av adferd. Skinner m/flere brukte mange forsøk med dyr for å finne generelle lover om læring som de mente også ville gjelde for mennesker uavhengig av alder, kjønn og intelligens. I teorien var menneskets hjerne tom - alle kunne lære alt ved rett påvirkning. De mente at en persons handling henger sammen med det som skjedde forut for og utløser handlingen (stimuli), og det som følger etter handlingen (konsekvensene). Skinner fokuserer på sammenhengen mellom stimuli og reaksjon

stimulus -> atferd - > konsekvens

Adferden kan endres gjennom å endre stimulus, konsekvens eller begge deler. Konsekvensene kan gis positiv forsterkning, f.eks. ved å love belønning om noen jobber godt, eller negativ forsterkning, f.eks å slippe noe ubehagelig (få mindre lekser om noen jobber godt). For å vite hva en skal bruke som belønning eller straff, må en kjenne personen, for oppfatningen av dette er individuell, det som kan være belønning for noen kan oppfattes negativt av andre. En ting som kan være vanskelig i skolehverdagen kan være det å ignorere dårlig oppførsel (ikke forsterke) i håp om at den dårlige oppførselen da skal forsvinne. Det kan imidlertid være vanskelig å ikke kommentere dårlig oppførsel om den forstyrrer undervisningen for resten av klassen. Faller en for fristelsen å gi den som oppfører seg dårlig irettesettelse, oppnår en det motsatte, da har personen i følge Skinner`s teori fått adferden sin forsterket og vil antagelig gjenta den.

Skinner har ingen egen behavioristisk teori om undervisning, men har bygget opp modeller for hvordan effektiv undervisning bør foregå. Han mener følgende retningslinjer basert på adferdslæring bør følges:

- En bør undervise i det elementære først

- En bør bryte lærestoffet opp i små enheter, så bygge kunnskapen videre som byggestener

- Nytt stoff bør presenteres i en hastighet som er tilpasset eleven

- Eleven bør få tilbakemelding umiddelbart, ikke etter dager og uker som ofte er situasjonen idag.

Har jeg så noen tanker om disse teoriene kan være til nytte i skolehverdagen?

Det har jeg absolutt, vet ikke om jeg skal si dessverre. Det er nå engang slik med oss mennesker, av og til trenger vi en "gulerot" for å gjøre ting. Vi så jo i filmen om Super Nanny at disse teoriene er veldig nyttige i barneoppdragelse. Jeg har erfart at de virker i skolen også, både som elev, mor og som lærer. Min bestemor hadde noe så upedagogisk som pengepremie til alle sine barnebarn som kom hjem med "S" på prøver. Vi var nok som alle andre barn, kom med hjem med karakterer av alle typer, men det var jo et lokkemiddel til å yte sitt beste.

Som mor mener jeg vel at karakteren i seg selv og følelsen av å ha gjort sitt beste bør være en belønning. Dessuten mener jeg faktisk at barn (og voksne) kan gjøre noe godt for andre uten å forvente noe tilbake, det har vel med mitt grunnsyn å gjøre. Likevel må jeg innrømme det har hendt det har vanket pengepremier her i huset også, særlig hvis det har vært litt sløvt en stund, men det har kun skjedd unntaksvis, og da støtter jeg vel ikke teorien (da må en være konsekvent).

Som vikar overtok jeg en klasse som ikke hadde hadde hatt noen form for prøver, og læreren hadde ikke gitt dem noen form for tilbakemelding på lekser overhodet. Ytenivået var lavt, og nesten ingen gjorde lekser eller øvde på gloser/øveord. I den klassen var det nødvendig med belønning for å prøve å få elevene til å få lyst å lære igjen. Jeg hadde enkle premier, og oppnådde straks en markant forbedring uke for uke på diktatene og gloseprøvene. Vi øvde kanskje noen minutter hver morgen, eller i mattetimen for den del, og elevene syntes det var kjempegøy! Jeg fikk faktisk telefoner fra foreldrene som fortalte at elevene nå syntes det var kjekt å gjøre lekser igjen, for nå fikk de tilbakemelding og det føltes ikke meningsløst å gjøre lekser. Jeg belønnet alle, bare de hadde forbedret sin egen kurve, og det er selvfølgelig viktig.

Som lærer har jeg også vært involvert i spesialelever (elever med forskjellige diagnoser) og de har svært ofte opplegg som involverer belønning/straff. Det ser ut som at dette kan være veldig nyttig for elever med adferdsproblemer. Men jeg har også vært borti motsatt, elever som bevisst saboterer inngåtte avtaler, selv om de vet at det da får konsekvenser. Dermed forsterkes følelsen av å mislykkes, og de gir enda mer blaffen. Så det er ikke bare enkelt, det må vurderes i hvert enkelt tilfelle hvorvidt det er hensiktsmessig å kjøre et slikt opplegg, eller hvor rigid en skal kjøre reglene.

Så kan vi bare gå i oss selv, hvor mange av oss ville brukt all fritid på å lese på en prøve om det ikke får noen konsekvens hvilket resultat prøven vår får? Jeg bare spør... :-)

KLASSE- OG GRUPPELEDELSE

GOD GRUPPE- OG KLASSELEDELSE
Denne uke har vi hørt mye forskjellig om gruppe- og klasseledelse og det har satt i gang en del diskusjon om hva som er den gode lærer. Tror de fleste ble skremt av å høre om resultatene fra Differensieringsprosjektet 2000-2003 som bl.a. konkluderte med at en stor del av norske ungdommer ikke har læring som mål når de er på skolen, men er der for å være sammen med jevnaldrende. En stor del av ungdommene på videregående skole har jobb og mener skolen ikke bør gi dem lekser, da jobben tydeligvis har førsteprioritet. De stiller små krav til læreren, er fornøyd med å ha tavleundervisning og at læreren demonstrerer, slik at de kan være passive tilhørere. De er kort sagt makelig anlagt, gjør minst mulig utenom det de er nødt til. Da har skolen tydeligvis mislykkes med å formidle at læringen er for deres egen dannelse og utdannelse, at de selv har ansvar for egen læring. En skulle jo tro at dette var selvsagt når en var kommet så langt i utdanningssystemet.

Jeg synes ikke det er så vanskelig å forstå at noen lærere har utviklet en ny ”læringsstrategi”, nemlig ettergivenhet. Det er forståelig at gløden forsvinner når motviljen mot å jobbe er så stor. Jeg tilhører en annen generasjon enn de fleste her i denne klassen, og da vi gikk på videregående var det helt kurant å droppe ut etter ungdomsskolen og få en grei jobb. Dette var en god løsning for de som ikke var motivert for videre skolegang, og en fikk ikke telefon fra rådgivere av den grunn. Mange av disse har klart seg godt i livet, selv uten formell skolegang. Det er vel en kjensgjerning at noen av Norges rikeste og vellykkede menn og kvinner har gjort det samme!

Samfunnet har imidlertid forandret seg, nå forlanger de fleste arbeidsplasser fagbrev eller annen formell kompetanse. Det er ikke nok å skilte med 10-års grunnskole. Hva gjør man da med alle skoletrette og ”problem”elever? For de finnes det mange av, bare se alle som har rett på spesialpedagog i grunnskolen. Lærevanskene de har følger dem som regel opp igjennom skolesystemet, men hvor blir spesialpedagogene av i videregående? Noen blir samlet i spesielle klasser, men gjerne sammen med elever med forskjellige typer utviklingshemninger.

Jeg vet om en gutt som slet med store lærevansker, men på ungdomsskolen fikk han spesialpedagogisk hjelp. Gutten fikk store psykiske problemer utover våren/sommeren før han skulle begynne på videregående. Han ble innesluttet, sluttet å være med venner og ville ikke gå på skolen. Til slutt fikk foreldrene ut av han at han var livredd for hva som skulle skje hvis den videregående skolen plasserte han i klassen med de ”hemma” som var benevningen ungdommen selv brukte. Dette gikk dessverre ut over selvfølelsen for gutten, han nektet å gå på skolen da skolestart kom, og utviklet suicidale tendenser. Det endte til slutt med at en velvillig bedriftseier tok han inn i lære som stillasarbeider, og gutten blomstret opp. Nå har han det flott, stortrives, og har tatt opp igjen sitt sosiale liv. Hvorfor jeg tok med denne historien? For jeg tror det finnes altfor mange skoletrette ungdommer som ikke har noe på skolebenken å gjøre! Det burde vært tilrettelagt andre opplæringsformer for dem. Og hva gjør en umotivert elev? Jo, gjør hverdagen mest mulig makelig. Gjør minst mulig. Klart at dette er demotiverende for den engasjerte lærer som gjør sitt beste. Jeg forstår godt frustrasjonen han føler for å bruke kreftene sine som sosialarbeider og underholder, i stedet for å få feed-back og respons på undervisningen han har lagt mye tid og krefter bak.

Det var bare noen tanker ang. den undersøkelsen, tror nemlig ikke resultatene er så fjernt fra virkeligheten som mange tror. Men jeg mener bestemt at dette må gjelde yrkesfaglige retninger, det er vel helst der de skoletrette og de med lærevansker blir rådet om å søke seg inn. Det rådet ble i hvert fall sterkt poengtert når jeg som foresatt var med min datter på foreldremøte på ungdomsskolen ang. yrkesvalg (valg av studieretning i videregående).

Så har jeg noen tanker om hva som kan gjøre klasserommet til en god læringsarena, og hva som avgjør om en lærer lykkes eller mislykkes. Det er lett å liste opp alle de forventningene vi har til en god lærer. Det er noe som heter naturlig autoritet. Det er ikke så enkelt å forklare, men en ser nesten umiddelbart om en lærer har det eller ei. (En ser det veldig tydelig i klasserommet i hvert fall)

Jeg hadde gleden av å jobbe med en lærer på en skole hvor jeg var assistent. Det hadde vært foreldremøte på foreldremøte i klassene hun hadde vært i, for hun kunne tydeligvis ikke sette seg i respekt. I klassene hennes var det såpass mye bråk og lite læring at foreldrene reagerte og forlangte henne fjernet. Ledelsen omplasserte henne til den klassen jeg var i midt i året. Jeg var ny på skolen, men hadde lagt merke til henne på lærerværelset fordi hun var så stille og satt mye alene. Hun hadde flotte papirer ble jeg fortalt , og var tydeligvis en veldig intelligent dame. Jeg tenkte at hun nok hadde vært uheldig med klassen hun hadde vært i og gledet meg til å jobbe sammen med henne. Jeg tok kontakt på lærerrommet og prøvde å bli kjent med henne i pausene.

Vi var i en første klasse, og det gikk ikke lange stunden før jeg forsto hvorfor hun hadde problemer. Klassen satt i en hestesko, der satt også hun. Til min forundring la jeg merke til at hun satt og stirret ned i gulvet hele tiden. Det virket ikke som hun turde møte elevenes blikk. Hun så heller ikke opp på oss andre voksne. Disse barna var jo små, men jeg tror de også merket at hun var så lite ”tilstede”. De tok ikke kontakt med henne, slik de gjorde med de andre voksne som var der. Denne læreren ble sykemeldt etter kort tid, og jeg fikk senere vite at hun har sluttet på denne skolen.

Denne læreren var helt sikkert veldig flink, men problemet hennes at hun var så utrolig sjenert, hun turde ikke ta kommandoen og være en tydelig leder. Det tror jeg er bud nr. 1. Du skal ikke tyrannisere elevene, men være tydelig og bestemt. Da vet barna hvor de har deg, og blir trygge.

Humor er også utrolig viktig, tillat at elevene får fortelle en og fortell gjerne en selv. Barn elsker å høre om morsomme/flaue ting du har gjort! :-) Da får du oppmerksomheten, og kan gå løs på oppgavene for dagen. Et ordtak sier at leker du med et barn først, kan du si det hva som helst etterpå og du har dem i din hule hånd. :-)

Så har du det med å etablere gode relasjoner i klassen. Det er kjempeviktig, og en viktig oppgave for en leder. De fleste får naturlig kontakt med hverandre og er med i leken, men det finnes masse verktøy læreren kan bruke om det er nødvendig. En god idè er å la elevene få gå 10 min. tidligere til friminutt, mot at hele klassen har en aktivitet sammen, f.eks. slåball el. fotball.

Akkurat dette emnet kunne jeg skrevet lenge om, har mange tanker fra tiden jeg har jobbet i skolen. Så håper jeg vi alle blir gode ledere, etter innsatsen i timene å dømme ser det bra ut synes jeg! :-)

UNDERVISNINGSPLANLEGGING – didaktisk relasjonsmodell

Idag kom jeg i prat med ei venninne som er forholdsvis nyutdannet lærer og jeg fortalte om hva vi jobbet med på skolen. ”Undervisningsplanlegging”fnyste hun, ”ja, hadde vi bare hatt tid til det!. I dag har jeg sittet i møter i 3 timer, og jeg er ikke mye motivert til å planlegge morgendagens 6 timer nå på fritiden!” Hun var frustrert fordi hun visste at hun burde hatt bedre tid til å forberede timene, men hadde erfart at teorien ikke stemmer med praksis. Som lærer er det mye som dukker opp, det kan være møter med PPT, barnevern, ergoterapeuter, fysioterapeuter, foreldre, ansvarsgrupper osv. Alt dette tar tid, og det er ikke mye overtidsbetaling i skoleverket, så alt dette går på bekostning av tiden en har til UNDERVISNINGSPLANLEGGING. Frustrerende men sant.

Denne frustrasjonen har jeg hørt på flere lærerrom da jeg jobbet som vikarlærer, tror den er rimelig utbredt. Men jeg har også erfart hvor viktig det er å ha en plan – både årsplan, halvårsplaner, månedsplaner, ukeplaner osv. Det gjør arbeidet så mye mer oversiktlig, og så mye bedre for en vikar ihvertfall!

Da jeg jobbet som vikarlærer, gikk jeg som regel inn i 4-6 ukers vikariater. I det ene som var på ungdomsskolen, hadde læreren lagt veldig detaljerte planer, med målsetting for hvilke emner elevene skulle ha undervisning i . Hun hadde også lagt med oversikt over hele klassen, beskrevet hver enkel elev, slik at jeg som vikar hadde et rimelig godt grunnlag for hvor høyt jeg skulle legge lista til den enkelte. Der kommer den berømmelige ”Diamanten” inn. Jeg følte at når jeg visste en del om elevene forsto jeg mye bedre hvordan jeg skulle nå inn til den enkelte. Elevene er som regel like forskjellige som andre mennesker. Da var det mye lettere å tilpasse undervisningen til den enkelte. Selve undervisningen hadde hun ikke lagt noe føringer på, jeg fikk selv bestemme hvilke metoder eller arbeidsformer jeg skulle bruke. Jeg hadde noen hektiske måneder med naturfag, matematikk og krl i 8. og 9.klasse hvor jeg som lærer lærte utrolig mye . I naturfag satt jeg og leste meg opp hele kveldene, da det var veldig lenge siden jeg selv hadde hatt om grunnstoffenes periodesystem og stoffenes byggesteiner og modeller. Det var en fremmedspråklig elev i den ene klassen, derfor var det en ekstralærer i kjemi-timene, og jeg fikk nesten angst da jeg hørte at hun hadde grunnfag i kjemi. Hun ville nemlig ikke overta undervisningen, det ble min jobb, uten lærerskole. Det gjorde samtidig at jeg ble ekstra skjerpet, og jeg har vel sjelden forberedt meg grundigere til noen undervisningstimer.

I en 4.klasse på barnetrinnet opplevde jeg det motsatte. Her var det ingen planer å finne, og ved å ringe læreren fant jeg ut at han hadde ingen plan, han tok alt på sparket, eller ”slik som han alltid hadde gjort”. Han var over 60 år, så han hadde jo lang erfaring, men det var jammen ikke lett å komme inn og overta der. Jeg måtte sette meg ned og få en oversikt – hvilke fag skal jeg ha, og hva er læringsmålene til disse? Det var heldigvis en parallellklasse på samme trinn, så jeg rådførte meg med denne læreren. I f.eks. matte gikk jeg ut fra lærerveiledningen som sa hvor mange undervisningstimer hvert emne skulle ha. Da hadde jeg en viss peiling. Så lagde jeg meg en plan for resten av skoleåret (dette var fra påske til sommerferien) hvor jeg delte opp undervisningen i ukesbolker. Da fikk jeg straks mer oversikt og hadde et grunnlag å gå ut fra når jeg skulle lage lekseplaner. Mitt første sjokk fikk jeg da en elev i klassen spiste opp lekseplanen – det viste seg at han hadde store psykiske problem, men skolen hadde ikke ressurser til å gi ham spesialundervisning. Det resulterte i mye rart, han saboterte timene, var utagerende, rev bøkene sine i strimler osv. Denne eleven hadde nok vært en studie verd i seg selv, men kort fortalt klarte jeg å komme ”under huden” på han, og da gikk det mye bedre.
Jeg prøvde jo å gjøre undervisningen variert da jeg hadde de i de fleste timene, og i en time
ville jeg at elevene skulle få sjekke bestemte steder som vi hadde hatt om på Google Earth (et nettsted hvor du kan ”reise” og finne bilder i nåtid). Stor var min forundring da det viste seg at disse elevene aldri hadde brukt pc`ene før. Unødvendig å si at de syntes dette var kjempemoro, de var toppmotiverte, og jeg tror læringsutbytte var stort. Da måtte jeg legge om mine planer – målene var de samme, men jeg fant det mer hensiktsmessig å øve elevene i å bruke digitale verktøy for å nå læringsmålene, da parallellklassen var mye flinkere – de hadde brukt dette verktøyet mye. Her hadde det vært en rammefaktor som spilte inn – læreren på 60 var nok for utrygg med digitale medier selv, og hadde ikke latt elevene prøve data. Parallellklassen hadde en lærer som var tidligere sekretær, og veldig god på dette. Det resulterte da i at elevene på samme skole ikke fikk oppfylt et av målene i Kunnskapsløftet – å inneha digital kompetanse. På ukeplanene jeg lagde skrev jeg hvilke læringsmål vi hadde i alle fag den uka. Det har elevene krav på å vite, og jeg tror det er motiverende for dem å vite det også. Da forstår de bedre hvorfor de skal gjøre det de gjør. Det er også motiverende og sjerpende for meg som lærer å hele tiden ha fokus på hva målet er med det vi gjør denne uka. Når en dessuten blir godt kjent med elevene, finner en fort ut hvilke arbeidsformer som fungerer best for den enkelte. I den 4.klassen var det noen ”sterke” elever som jobbet veldig godt sammen, de lærte godt av hverandre. Samtidig var det noen som absolutt ikke fungerte på sitt beste når de skulle samarbeide, de jobbet best når de satt alene.

Jeg har erfart at det er veldig nyttig å planlegge – man får overblikket – og er dermed istand til å dele opp målene i porsjoner. Jeg lagde meg mine egne maler, diamanten har jeg ikke sett før denne uka, men jeg ser at den kan være veldig nyttig. Jeg har ihvertfall erfart at det er slik i praksis, ting virker inn på hverandre. ”Wheels within wheels”, alt er i en sammenheng.

Og jeg har også erfart at samme hvor godt man planlegger, må man være beredt til å ta ting på sparket. Har man f.eks. planlagt en aktivitet som involverer 2-er læreren, så er kanskje en annen lærer syk og 2-er læreren blir satt inn som vikar. Da står man plutselig alene, og må kunne ha et alternativt opplegg. Dette skjer ofte. Dessuten er dagsformen til elevene forskjellig. Er det fredag og det skal være klassefest e.l. kan det være så som så med konsentrasjonen. Andre har kanskje opplevd at mor/far flytter fra hverandre, og lar sin frustrasjon gå utover klassekameratene og miljøet i klassen. Har man planlagt ekskursjon til stranda, kan det være lurt å ha et alternativt når dagen kommer med storm og regn. Man må være fleksibel, men har man da planlagt godt kan en sjonglere og ta et emne som man skulle hatt om ei uke f.eks. På Karmøy gjelder det særdeles ski-turer! Her ligger nemlig snøen toppen en dag eller to, og da må man som lærer handle raskt!

Som lærer ønsker jeg å ha gode og detaljerte planer for undervisningen – men jeg ønsker samtidig å være fleksibel, og ha evne til å snu på tingene når det er nødvendig. Jeg gleder meg til å bruke diamanten i praksis for teorien bak er jeg helt enig i!

PEDAGOGISK GRUNNSYN

Ja, nå har jeg lest til øyet blir stort og vått om pedagogiske grunnsyn. Selve emnet er jo interessant, men for meg ble det veldig teoretisk med mange nye ord og uttrykk å sette seg inn i. Jeg er enda ikke helt fortrolig med alle uttrykkene, men det kommer seg vel etter hvert som vi tar disse i bruk håper jeg.

Hva er så et pedagogisk grunnsyn? Jo, det er de tankene/oppfatningene jeg har opparbeidet meg som ligger i bunn for mine pedagogiske valg og handlinger. Jeg har vel aldri tenkt over det på denne måten før, men selvsagt har vi alle våre holdninger som er farget av vår bakgrunn, våre politiske oppfatninger, vårt menneskesyn og for noen først og fremst vår religion, om man har et reflektert forhold til den ihvertfall. Kanskje jeg også skal tilføye vår livserfaring, jeg vil tro den påvirker vår oppfatning bevisst eller ubevisst.

Så er det vel sånn med oss studenter som med andre mennesker, vi liker dårlig å bli satt i bås, om det så gjelder pedagogisk grunnsyn eller annet. Og noe bra er det jo innenfor de fleste retningene vi har vært innom.

Psykoanalysen ble utformet av Sigmund Freud (1856-1939). Denne retningen er sterkt individorientert, hvor medfødte atferdstendenser har en sentral plass (Imsen: Elevens verden). Freud er opptatt av de indre kreftene i sinnet, hvordan de kan føre til indre konflikter og traumatiske opplevelser. Han snakker om begrepene ID (psykiske krefter med opphav i de indre driftene) og SUPER-EGO (en slags indre pekefinger formet av de normer, regler og påbud som samfunnet retter mot individet) og EGO ( fornuften) som delvis bevisst "mekler" mellom ID og SUPER-EGO. Denne teorien gir lite rom for fri vilje, og gir grunnlag for fortrenging, angst og skyldfølelse. Jeg må innrømme at denne virkelighetsoppfatningen er ganske fjern for meg, tror ikke jeg kan hente så mye her.

Behaviorismen kom som en reaksjon på psykoanalysens "spekulative teorier" og "synsing".
Her er det den ytre, observerbare atferden som blir det sentrale, og menneskets indre liv, tanker og følelser tas lite hensyn til. Behaviorismen legger vekt på vitenskapelige metoder, forkuserer på måling og forskning. Tankene og det som foregår inne i hodet blir mindre interessant, for det kan ikke "måles" i samme grad. Teorien er at gjennom riktig påvirkning og stimulering kan hvem som helst lære hva som helst, og at intellektuelle forskjeller mellom elever kan forklares med forskjell i læringshastighet. De mener at mennesket fra fødselen er en ubeskrevet tavle ("tabula rasa" og at alt et menneske har tillegnet seg av kunnskap og erfaringer er lært. Sentrale teoretikere her er John B. Watson (1878-1958) og Burrhus Frederic Skinner (1904-1990) Mennesket blir her gjort til et objekt, teorien blir også kalt objektivisme.
Det er her begrepet straff og belønning kommer inn. Denne teorien er vel ikke helt stueren i pedagogiske kretser, men jeg har opplevd positive resultater med å bruke dette aktivt. Det må selvsagt tilpasses den enkelte elev, men jeg tror faktisk noen elever trenger en "gulerot" for å yte sitt beste. Det tror jeg de fleste finner ut som foreldre ihvertfall. Jeg diskuterte dette med en lærer som ellers var veldig pedagogisk. Nå var sønnen hennes begynt på ungdomsskolen, og selv om han var flink, så hun at han leste mer til prøver når det ble snakk om pengepremie for visse karakterer. Hun mente dette var imot alt hun sto for, men hun så at det var visst det som skulle til for å få sønnen til å yte sitt aller beste. En klasse jeg overtok hadde aldri hatt gloseprøver, aldri andre prøver heller for den saks skyld. Jeg merket jo at de ikke øvde på glosene selv om det sto på lekseplanen. Så innførte jeg faste gloseprøver hver fredag med en form for belønning. Elevene ble kjempeivrige og øvde som bare det, og resultatene var glimrende. Men det var en svak elev som nok ikke hadde forutsetning for å klare alle. Han ble først litt motløs, men så justerte jeg målene hans, slik at også han hadde mulighet for å oppnå premie. Virkningen kom med en gang, han ble ivrig å øve han også, som ikke hadde brydd seg før. Jeg sier ikke det alltid er nødvendig, men har tro på at det kan brukes positivt i visse tilfeller. Så litt vil jeg hente fra behaviorismen.

Den retningen som nok mest samsvarer med mine egne verdier er den HUMANISTISKE (subjektivismen) Den bygger på et positivt menneskesyn, hvor mennesket fremstilles som godt, fritt og ansvarlig, og hvor det humane, det menneskelige står i sentrum. Mennesket er et meningssøkende vesen som har evne til å ta ansvar for sine handlinger. Mennesket har en fri vilje, og bestemmer selv hva det skal gjøre. Teorien bygger på Maslow`s behovshierarki:

1. Fysiologiske behov (mat, drikke, søvn osv.)
2. Behov for trygghet og sikkerhet
3. Behov for kjærlighet og sosial tilknytning
4. Behov for annerkjennelse og positiv selvoppfatning
5. Behov for selvrealisering.

Det er klart at et barn som lever i utrygge omgivelser, opplever vonde ting på hemmebane, har fokus en helt annen plass en på lærdom. Mennesket må få dekket sine grunnleggende behov for å fungere som hele mennesker. Da vil de søke kunnskap, vekst og selvrealisering. Men selvsagt kan et menneske også i denne teorien bli hemmet og skakkjørt i sin utvikling. Likevel er det her så mye positivt at det nok vil danne grunnlaget for min pedagogiske plattform.

Så var det faktisk en fjerde teori som hadde noe positivt, nemlig den ØKOLOGISKE/SYSTEMPERSPEKTIV. Den går i korthet ut på at alt henger sammen - "wheels within wheels within wheels". Vi mennesker er komplekse, og menneskelig adferd forklares ut fra at individet samspiller i et nettverk med nære og fjerne miljøfaktorer. Brofenbrenner har lagd en modell som illustrerer dette, og viser at skade på et tannhjul påvirker hele systemet. Barn må forståes ut fra sin konteks, og konteksen er sentral - alt henger sammen med noe annet. Jeg synes også denne måten å tenke på har mye for seg, for vi er jo individer satt sammen i et system, men da kommer jeg kanskje inn på sosiologien.

Jeg fant også mye positivt innen den kognitive psykologien:

• Mennesket er et aktivt vesen som tolker og vurderer den ytre stimulering på et selvstendig grunnlag før det handler.
• Mennesket søker ikke så mye belønning og andre fordeler, men å finne mening og sammenheng i tilværelsen
• Mennesket har en naturlig tendens til å tolke, skape system og ordne sine oppfatninger om verden rundt seg
• Hvordan vi skaper sammenhenger, hvordan vi lærer å ordne vår forståelse i begreper og prinsipper. (alle utsagt hentet fra Imsen: Elevens verden)

Tror at denne teorien bygger på den humanistiske psykologien, var ihvertfall masse bra å ta med her også. Jeg velger å være eklektisk når jeg skal bygge min egen pedagogiske plattform, jeg tar med det beste fra alle de jeg har vært gjennom, og så mikser jeg det til mitt eget. Jeg regner med å være mer reflektert når vi har vært gjennom mer i pedagogikken, føler ikke jeg har den store oversikten til å uttale meg ennå, så det kan bli spennende å få samme oppgave neste år og se hvor vi står da? Man lærer så lenge man lever heter det, så da kan det vel bare gå oppover! :-)

PRAKSIS

Så var det endelig tid for praksis! Dette som noen går til med skrekkblandet fryd! For noen vil utvilsomt få seg en åpenbaring, det gjorde ihvertfall jeg da jeg begynte å jobbe i skolen for 2 år siden. Jeg håper det er det positive som fester seg hos hver enkelt, håper ingen blir skremt bort fra læreryrket så tidlig i prosessen. Jeg har jo snakket med tidligere studenter som fikk nærmest sjokk da de kom i praksis, og straks forsto at de hadde valgt feil hylle. Av den grunn synes jeg det er veldig bra at praksisen kommer såpass tidlig i studiet.

Så hvorfor tror jeg noen blir overrasket? Kanskje jeg sitter med litt fordommer fra mine egne to praksisår, men jeg tror alle skal være forberedt på at skolen er ganske annerledes enn da de selv gikk der, enten det er 10, 20 eller 30 år siden. Heldigvis for det, vil jeg legge til, det hadde vært synd om ikke utviklingen gikk fremover!

Den største forandringen tror jeg rett og slett er støynivået. Det er ganske "livat" i den norske skolen, og jeg gleder meg til å se hvilke "trylleformler" lærerne har til å roe dem ned etter et hektisk friminutt. Jeg har fått noen tips allerede, men er på jakt etter flere! Har erfaring med at det er lettere å roe de yngste i forhold til de eldste, så jeg håper å få noen gode råd her!

Språkbruken fikk jeg nesten bakoversveis av når jeg begynte på skolen, noen har en munnbruk som er særdeles lite egnet på trykk! Skjelsordene hagler, særlig ved konflikter, og man skal prøve å løse disse. Da kan du bli kalt mye rart du ikke forventet fra så små munner! Det er kanskje ingen stor overraskelse at når rektor ringte til foreldrene, fikk han omtrent samme glosene fra dem, så det var jo ikke så vanskelig å forstå hvor barna hadde uttrykkene fra!

Barn idag er vant med mye mer "action" enn tidligere, de sitter mye foran pc`er med interaktive spill, gameboyer, Playstation, X-box, Wii osv. , og er vant med tv/film i mye større utstrekning enn før. Tror de er blitt litt preget av dette, det ser en på leken i skolegården også. I leken etterligner de helter de har fra denne virtuelle verdenen.

For meg var det også ganske sjokkerende å høre hvilke programmer de så på TV. Allerede i småskolen diskuterer de siste episode av Hotel Cesar, og det fantes mye verre eksempler enn det. Jeg undrer meg over hvor kritiske foreldrene er, om de følger med på hva barna deres ser på. Jeg tror en grunn kan være at de fleste barn i dag har tv på rommet, og har travle, aktive foreldre som ikke har tid og overskudd til å følge med på hva barna ser på når de er på rommet sitt. De tror kanskje barna sover, eller spiller Playstation. Det er nok mange godtroende foreldre der ute.

Det neste sjokket er kanskje å se både hvor flinke og hvor utspekulerte barna er når det gjelder PC. Det er jo flott at barna utvikler mye IKT-kunnskap, det får de helt sikkert glede av og bruk for.
Jeg skal ærlig innrømme at mine barn på 12 og 16 ligger langt foran meg på det området! Men det er samtidig trist å se hvor mye vondt de kan forårsake med disse kunnskapene. De henger hverandre ut, skriver ufine kommentarer om medelever, legger ut bilder de lurer seg til å ta av hverandre i dusjen med mobil (som de har smuglet i gym-baggen) osv. Det er fortvilende når slikt først har kommet ut, og en ser hva det gjør med eleven som er blitt hengt ut.

Men det er mye positivt også, for all del! Jeg ble imponert av hvor mye omsorg mange klasser hadde med sine medelever med omfattende hjelpebehov. Integreringen av disse tror jeg gjør veldig mye positivt for klassemiljøet, elevene lærer seg å vise hensyn, vise omtanke, hjelpe og være tålmodige. Elevene i disse klassene utviklet stor grad av empati. Tror elever i slike klasser får verdifull kunnskap med seg som de har bruk for senere i livet.

Så er det alltid spennende hvilken lek som er "i tiden" nå. Som regel er det noe som lekebutikkene gjør penger på, for slår noe an, går det ikke mange dagene før de fleste har det. Av egen erfaring med egne barn, vet jeg at det kan være veldig vanskelig å stå imot presset, selv om du som foreldre synes at "samleobjektet" er tåpelig.

Jeg gleder meg til å ta fatt, spennende å se hvordan en "byskole" fungerer i forhold til Karmøy-skolen hvor jeg har vært. Ønsker alle lykke til! :-)

Lærerens mange oppgaver

Jeg tror ikke det er mange stillingsannonser som etterspør så mange kvaliteter som en lærer helst bør ha. Vedkommende skal inneha evner som favner vidt og bredt, og blir nøye følgt med av elevene selv, foreldre, samfunn og omgivelser.

Ifølge opplæringsloven`s §1 skal læreren sørge for at eleven får en kristen og moralsk oppdragelse, utvikle evnene og forutsetningene deres, både åndelig og kroppslig, bidra til god allmennkunnskap og bidra til at elevene blir til gagnlege og selvstendige mennesker.
Det er jammen litt av en utfordring! Samtidig skal læreren bidra til å fremme psykisk og fysisk utvikling, personlig dannelse og sørge for at elevene får samfunnsmessig utdanning.

Læreren skal ha ansvar for planlegging og planarbeid i klassen sin. Det å jobbe med individuelle opplæringsplaner (såkalte IOP`er) for spesialundervisning er en stor utfordring, og krever god innsikt fordi det kan få så store konsekvenser for den enkelte elev. Det er jo bevist at jo tidligere elever som sliter får hjelp, jo større er sjansen for at eleven skal lykkes. Dette er et stort ansvar for læreren, da det hviler på han/henne å fange disse elevene opp tidligst mulig.

Selve undervisningen er jo noe av det viktigste av lærerens oppgaver, her skal det ikke være rom for slurv. Etter gjennomgangen i klassen viser det seg at alle har minner fra lærere som ikke klarte å fylle ut denne rollen, og dermed har gitt elevene sine et "draw-back".

Rollen som oppdrager faller ofte også på læreren, selv om det er hjemmet som her har hovedansvaret. Dessverre er det slik at det er store forskjeller på hvordan barna har det hjemme, og læreren får en stor rolle i å oppøve elevene til å utvikle sosial kompetanse, å utvikle barns holdninger og verdier til en ønskelig standard. Da er vi inne på hvordan læreren er som rollemodell, da barn som regel tar etter det du gjør, (eksempelets makt), ikke det du sier. Det kan være en stor utfordring i læreryrket, også når man treffer elevene på fritiden. Læreren har samtidig en viktig rolle med å formidle kultur til barna, da grunnlaget på dette området varierer stort i en klasse.

Noen vil kanskje si at lærerens aller viktigste rolle er omsorgsrollen - det å ivareta barnas grunnleggende behov og evnen til å se den enkelte! Jeg hørte nylig et foredrag fra en som hadde hatt en ødelagt barndom, og var blitt neglisjert og trakassert på skolen, og det var tragisk å høre.
Han har forøvrig skrevet bok: Aldri for sent å få en lykkelig barndom, den kan jeg anbefale!

Det finnes nok store mørketall på dem som har fått livet ødelagt pga. unnvikende lærere, som velger å se bort istedet for å ta problemer på alvor, selv om det er av den ubehagelige sorten. Blir barn sviktet i hjemmet, så skal ihvertfall skolen være et sted de kan føle seg trygg, og som har "antenner" nok til å gripe fatt i problemer. Barn må være trygge for at de skal utvikle seg i samsvar med oppsatte "maler", det er først da de kan lære og utvikle seg.

Læreren bør også leve etter regelen: Den som er ferdig utdannet, er ikke dannet, men ferdig. Det finnes alltid utviklingspotensiale, læreren må være villig til å se på skolen og seg selv med en ydmyk holdning, villig til å utvikle og forbedre seg.

Som sagt: Vet ikke om så mange yrker som krever så mye, så det er kanskje ikke så rart at søknadene til lærerutdanningen går nedover. Det har selvfølgelig også en sammenheng med lønnsnivået, men det er en annen diskusjon.

Hvorfor jeg vil bli lærer

Jeg må innrømme at dette spørsmålet har jeg stilt meg selv også. Jeg var en av dem som likte meg veldig godt på skolen, og fikk kanskje litt lite utfordringer, for jeg ble alltid fort ferdig med oppgavene mine. Når jeg kom noen trinn opp på skolen, begynte læreren min å bruke meg til å hjelpe de andre, særlig ei som jeg nå skjønner burde hatt tilpasset undervisning. Til og begynne med syntes jeg nok dette var litt stas, men etterhvert ble jeg ganske lei, janteloven fungerte i de dager også.

Etter som jeg ble eldre, ble jeg sterkt anbefalt av skolen og mine foreldre om å velge læreryrket, men resultatet av det ble at det skulle jeg ihvertfall ikke bli! Kanskje forsinket trass-alder, ikke vet jeg... Jeg hadde lyst på en friere jobb, uten å følge "klokka" slavisk, da jeg syntes det hørtes kjedelig ut å tilbringe resten av livet i skolevesenet.

Jeg er veldig glad i mennesker og valgte en jobb som jeg stortrivdes i, med utfordringer og i daglig kontakt med mange forskjellige mennesketyper, og det likte jeg. Men etter 25 år i den bransjen, følte jeg meg rett og slett utbrent, og hadde lyst å gjøre noe helt annet. Tilfeldighetene førte til at min gamle lærer som nå var inspektør hørte at jeg var sluttet i min gamle jobb, og tilbød meg assistentjobb ut skoleåret. Hvorfor ikke, tenkte jeg, og så var jeg altså tilbake på skolebenken. Dette året var veldig lærerikt, og gav mersmak! Det neste året ble jeg spurt om å være vikar, og da var jeg på begge barneskolene og ungdomsskolen her på Åkra. Det var kjempespennende, nå fikk jeg prøve meg på alle trinn og med de fleste fag. Har ihvertfall funnet ut hvilke fag jeg IKKE vil ta fordypning i! ha-ha...

Det å undervise er forsåvidt ikke noe nytt for meg, da jeg hver tirsdag har vært leder for en juniorklubb med barn i 9-13-årsalderen i hele mitt voksne liv. Jeg har også vært trener i idrettslaget og drevet barnekor, så jeg føler jeg har en kompetanse i å omgås barn.
Å være vikar er kjempespennende, dagene er ikke kjedelige, det er masse nytt å sette seg inn i for noen uker, måneder. Men det er samtidig slitsomt å gå slik i lengden.
Jeg fikk veldig god kontakt med elevene, og satte stor pris på å være med dem, læreryrket er et veldig givende yrke med masse feed-back! :-) Å se et barn lykkes, knekke koden med noe, er en utrolig fin opplevelse! Jeg vil veldig gjerne fortsette å være med å bidra i læreryrket, og skulle det gå skeis med utdanningen har jeg fått telefoner fra flere rektorer som trenger vikarer! ha-ha...